Å bryne seg på verdenslitteraturens mest plagede sinn er blitt hverdagen for Preben Hodneland. Med regissør Kjersti Horn som veiviser, begir han seg inn i et stormfullt landskap med Ibsens «Brand».
Midt oppi et kaos av fattigdom og politiske kamper, oppsto kabaretene som fristende frirom i mellomkrigstidens Berlin. Når Kit Kat Club åpner dørene på Store Scene, inviteres du inn til en dampende oase hvor hvert sensuelle øyeblikk skal nytes som om det var ditt siste.
– Jeg bare elsker dette nummeret!
Regissør Nina Wester har satt seg godt til rette i salen og stråler mot de frekke danserne i lakk, silke og lær. Vrikkende hofter og struttende rumper har akkurat ønsket Wilkommen til «Cabaret». Over Kit Kat Club-skiltet sitter et band med blåsere og stort slagverk. Musikken er glad og jazzy, men under ligger det en dirrende intensitet – et sug som setter seg i mellomgulvet.
– Vi vil gjenskape den stemningen som rådet i Berlins klubbliv ved inngangen
til 30-tallet. Festen fortsatte selv da de visste at de var på kanten av stupet. I motsetning til den sterkt antiliberale holdningen og ensrettingen hos nazistene, var byens kunstner- og kabaretliv i Weimar-perioden preget av en oppsiktsvekkende åpenhet, dristighet og banebrytende syn på kjønn og seksualitet, sier Wester og peker på konferansieren i Eirik del Barco Soleglads skikkelse. Akkurat nå står han og drar de røde blondestrømpene sine på plass etter dansen.
Når Nina Wester debuterer som musikalregissør – er hun storfornøyd med at valget ble «Cabaret».
– Forestillingen har alt! Den skildrer en dramatisk og sjelsettende tid i verdenshistorien, den rommer to gripende kjærlighetshistorier og den gir oss forrykende show og underholdning.
Det er nyttårsaften 1929. Den amerikanske, litt forknytte skribenten Cliff Bradshaw har nettopp ankommet den vibrerende tyske metropolen. Han har fått leid seg et lite værelse hos Fräulein Schneider og overveldes over atmosfæren på Kit Kat Club – ikke minst blir han dypt fascinert over den freidige og breikjeftede Sally Bowles.
På scenen er prøvene i gang mellom de to, og Kristoffer Sagmo Aalberg og Ida Holten Worsøe utforsker nyansene i forholdet deres. Hva følte de egentlig for hverandre?
– Vi er så vant til å dele mennesker inn i kategorier – mann eller kvinne, homofil eller heterofil. I dette miljøet i Berlin ble ikke folk satt i bås på samme måte. Man hadde gjerne sex med, og forelsket seg, i både menn og damer. I «Cabaret» faller Cliff for Sally, samtidig som han kom til Berlin for å treffe menn. Dette aspektet, og det feministiske perspektivet har det vært viktig for meg å løfte frem, sier Wester, som har styrket kvinnerollene i stykket.
I kulissene står Kjersti Elvik og rødmer kledelig mot den beige morgenkåpen. Snart skal hun ut på scenen som Fräulein Schneider og møte sin kjære herr Schultz. Forholdet til den jødiske frukthandleren får imidlertid en brå slutt.
– Overgangen til Nazi-Tyskland var brutal. Man prøvde så lenge som mulig å lukke øynene og danse til krampen tok en, men vi vet jo hvordan det gikk. Med «Cabaret» ønsker jeg å skape en sensuell, øm og litt farlig forestilling som også kan fortelle noe viktig om mellomkrigstiden. Det er jo dessverre klare likheter med dagens Europa og framveksten av høyreradikale krefter, sier Wester, og gir klarsignal til det store ensemblet på scenen.
– Jeg liker Jon Fosses tekster fordi de handler om vanlige folk. Han viser oss hvor stor avstand det ofte er mellom språket, og det vi tenker og gjør. Det er mye dramatikk i de mellomrommene,
sier Trine Wiggen, regissør for «Namnet».
Lars Vaular har skrevet ny låt til forestillingen «Namnet» av Jon Fosse. Premiere i Teaterkjelleren 31. januar.
Vi inviterte regissør Trine Wiggen og skuespillerne Ameli Isungset Agbota og Kristian Berg Jåtten til publikumsrestauranten for å snakke om «Namnet».
