Hvordan husker man oppveksten sin? Hvilke øyeblikk med mor og far har brent seg fast og preget oss? Når Linn Ullmanns roman «De urolige» skal bli teater, har Annika Silkeberg gått inn i minnene som svir mest.
En vev av minner, uro og lengsel
Da den prisbelønte romanen kom ut i 2015, fikk den strålende kritikker og toppet raskt salgslistene. «De urolige» er nå utgitt i mer enn tjue land, og romanen er nylig dramatisert for scenen. Stykket har allerede blitt en stor suksess i Stockholm, og 20. mars er det norgespremiere på DNS. Så står oppsetninger i Oslo og København for tur, men forestillingene blir nok veldig forskjellige, tror DNS’ nye husregissør og dramaturg, Annika Silkeberg.
– Romanen sies å være et forsøk på å huske og forstå sin egen livshistorie. Den forteller om en datters forhold til sin mor på den ene siden, og til sin far på den andre. Gjennom den voksne datterens samtaler med sin aldrende far, spoles tiden tilbake. For meg er det skilsmissebarnets evige dilemma, hvordan det er å være fanget i en kryssild mellom savnet av far og lengselen etter mor, som er sterkest. Og hvor gjenkjennelig både kjærligheten og den eksistensielle uroen er, sier Silkeberg, som også har bearbeidet manuset.
Nærvær og fravær
Romanen forteller om et barn som alltid lengter etter sin mor, selv når hun er i samme rom. Et barn som er livredd for at moren skal dø – i en flyulykke, av blodpropp, forgiftning, kvelning, drept i krig, henrettet av en morder. Hun savner sin mor fra det øyeblikket hun går ut døren til det øyeblikket moren er tilbake.
– Ullmann beskriver en tilværelse med en mor som stadig er på lange reiser og som føler seg invadert av barnet som klenger seg til henne. En mor som har store ambisjoner som skuespiller, og som sliter med rollen som mor. Hun elsker sitt barn, men barnet føler seg forlatt. Man kjenner seg igjen i både barnets og foreldrenes perspektiv, men det er ofte helt andre forventninger til en mors nærvær enn til en fars. Opplevelsen av å kun være et forstyrrende element i foreldrenes liv er en komplisert situasjon for et barn, sier Silkeberg, som arbeider med sitt faste kunstneriske team på oppsetningen i Teaterkjelleren.
Poetisk kraft
Sammen med designerne for lyd og lys/ scenografi reiste Silkeberg til stedet Hammars, på Fårö, en øy i Østersjøen. Her bodde den kjente filmskaperen Ingmar Bergman til sin død i 2007. I romanen er det også hit datteren kommer hver sommer.
– Inntrykkene derfra går igjen i det sceniske uttrykket, rommet, lyset, den nykomponerte musikken og videoprojeksjonene. Vi ønsker å ivareta både den poetiske kraften og realismen som ligger i fortellingen, sier Silkeberg.