search
Forfatter Linn Ullmann

Den første store kjærligheten

Romanen som ikke ble slik forfatteren hadde tenkt.

Linn Ullmann i samtale med Alf van der Hagen

«De urolige» er en bok om minner og glemsel og veldig urolige mennesker. Jeg ville opprinnelig skrive om en jente og hennes minner om et konkret sted, Hammars på Fårö, der jeg bodde en hel måned hver sommer sammen med faren min da jeg var liten.

Og helt på slutten intervjuet du ham på den øya? Dette var noe dere hadde snakket om lenge?
Vi planla i to–tre år å skrive en bok om å bli gammel, og fablet om å dra rundt på bokturné etterpå. Men da vi endelig kom i gang med intervjuene, var det for sent. Han var blitt for gammel og glemsk. Jeg prøvde å skrive min egen roman ut fra ruinene av en bok det ikke ble noe av. Bestemte meg for å basere den på min egen hukommelse, som er ganske rik, men ikke særlig pålitelig.

Utgangspunkt var bilder av deg selv som barn, i elleve–tolvårsalderen?
Det var alltid så fælt, syntes jeg, å se på fotografiene av denne spinkle jenta som var meg. Jeg ville ta tyren ved hornene og forsøke forstå hvem hun var. I en roman. For jeg har alltid tenkt at romanen er det beste stedet man kan si noe sannferdig om livets største hemmeligheter.

Dine foreldre har vært offentlig kjente mennesker så lenge du har levd. Dermed ga du deg selv en enorm fallhøyde?
Selve skrivearbeidet er jo det minst offentlige man gjør. Da må du vende deg bort fra tanken om hva andre kan si eller mene. Aller først måtte jeg fristille hovedpersonene fra at de skulle ha eksistert i offentligheten. Se hva som skjedde hvis de bare fikk eksistere i selve romanteksten.

Var det noe du ble overrasket over i løpet av arbeidet? Tok romanen andre veier enn du hadde tenkt?
Ja, hele det store tredje kapitlet, om Jentas forhold til moren, var nok litt overraskende.

Der er det er en hjerteskjærende scene hvor Jenta bor borte fra moren sin og venter på at hun skal ringe. Og får panikk når hun ikke gjør det.
Hun opplever sin aller første eksistensielle angst når moren er forsinket og ikke ringer til avtalt tid. Jenta begynner å hyle, og stopper ikke. Jeg husker så godt … angstanfall, panikkanfall … det er veldig langt unna Det sjunde inseglet: «Vem är du? Jag är Döden. Jag har redan länge gått vid din sida.» Haha. Og så skal de spille sjakk, liksom. Nei, la oss komme inn til beinet! Dødsangsten er mye mer overveldende og lammende enn å spille sjakk med døden. Et barn vil sprenge himmelen med vokaler, for det er bare vokalene igjen til å uttrykke angsten …

Det er jo moren barnet lengter seg syk etter, ikke faren?
Moren er hennes første store, uhåndterlige kjærlighet. Men samtidig er det møtet med den store uroen. Med en gang du begynner å elske, begynner du å tenke: «Jeg mister. Jeg mister.» Redselen. Ikke gå, ikke gå, ikke gå. Vær hos meg hele tiden. Jentas kjærlighet er jo umettelig. Når du som liten forstår at du kan bli helt alene, at du kan bli overgitt, og at døden fins, at alt kan rives bort, og at ensomheten er uendelig … Å skrive boken var å fremkalle den jenta. Da ville jeg gå inn i det vanskeligste, som ikke var å skrive om foreldrene mine, men om den tolvåringen. Katastrofetankene. Og hennes bruk av magisk tenking, eller tvangstanker: «Så lenge jeg HYLER, kan jeg overvinne døden. Jeg må bare ikke slutte. Da ringer hun snart. Da er hun ikke død.»

Lengtet du etter faren din utover den ene måneden i året?
Ikke i det hele tatt.

Stilte du noen krav til ham?
Nei. Hos ham var alt en liten verden som jeg forsto. Alt var veldig ordnet. Vi hadde et fast repertoar som vi fulgte. Det ga trygghet, nærhet og stor tilstedeværelse.

Hadde du heller ikke noe ønske om å ta et oppgjør av noe slag?
Jeg hadde ikke behov for å gjøre oppgjør med noen av foreldrene mine. Jeg ville skrive på en litt Fellini-aktig måte. Veldig kjærlighetsfullt, litt overdrevet og med en slags glede. Jeg synes ikke bøker er et sted for oppgjør. Gjerne raseri, men ikke oppgjør.

Moren i boken er jo også en kunstner, med sin egen karriere å ta vare på?
Hun er en stor kvinnelig kunstner. Og for bare å si det: Faren min hadde ikke klart å lage filmene sine uten de sterke, begavede kvinnene han jobbet med, og tilfeldigvis ofte giftet seg med og satte barn på. For å skildre seg selv, brukte han ofte kvinnelige skuespillere.

Moren, da?
Jeg ble ofte overrasket over å høre at faren i boken er mer sympatisk skildret enn moren. Det tror jeg er fordi man dømmer en mor strengere enn en far. Ingen kvinnelig kunstner kunne ofret så mye for kunsten som faren min gjorde. I dag er det også mindre toleranse for at mannlige kunstnere kan gjøre det. Dyrkingen av det mannlige kunstnergeniet har hatt sine siste hostetokter i litteraturen, og jeg tror det snart er over nå. Det tror jeg bare er bra.

Det er danske Karen-Maria Bille som har dramatisert «De urolige» for scenen. La du selv noen føringer for arbeidet hennes?
To ting, bare. At hovedpersonene ikke skulle ha navn. Det andre var at det ikke måtte bli en offerhistorie. Ikke noe oppgjørsdrama. Jeg håper publikum vil oppleve De urolige som en vill og vilter og sorgfull kjærlighetshistorie mellom tre sårbare mennesker som ikke helt vet hvordan de skal få det til.