Da kritikerne skulle anmelde urpremieren på Vildanden på DNS i 1885, sto de overfor en stor utfordring. Dette var et helt moderne drama som trakk veksler på både komedie og tragedie.
«Det skal være Tragi-komedie» skal Ibsen ha uttalt om Vildanden. Allerede da manuset ble utgitt i bokform i november 1884 var kritikere og lesere forvirret. Det at stykket rommet både tragedie og komikk, symbolisme og realisme, var helt nytt.
En måned før manuset ble utgitt som bok, sendte Ibsen Vildanden til Gunnar Heiberg, som nettopp var ansatt som instruktør ved DNS. Både han og teaterets styre ble svært begeistret, og de ønsket å sette det opp allerede i begynnelsen av januar 1885. Krevende roller Ibsen var blitt en berømt dramatiker, og teatre over hele Norden kjempet om å få oppføre Vildanden først. Det var DNS og Christiania Teater som knivet spesielt om å få urpremieren, og DNS vant med to dagers forsprang. Vildanden ble for første gang oppført 9. januar 1885, og Christiania, Stockholm og København fulgte hakk i hæl.
For regissør Gunnar Heiberg lå det et stort ansvar og stor prestisje i oppsetningen. Han hadde både felles og individuelle prøver med skuespillerne. Heiberg ville at de skulle spille stykket helt realistisk, for bare da ville strukturen og det symbolske laget i skuespillet komme frem. Ibsen hadde selv helt fra starten av understreket at dette stykket krevde gode skuespillere, og at teatret måtte ha de «de passende artistiske kræfter».
Åndeløs spenning
På premierekvelden var det godt med publikum, men ikke helt utsolgt hus. Kritiker Andreas Paulson skriver oppsummerende at det er få norske skuespill som har gjort et slikt inntrykk på ham som denne uroppførelsen av Vildanden. En annen av kritikerne, Valborg Platou, skriver at folk i salen ble mer og mer grepet av det som skjedde på scenen ettersom de fem aktene skred frem:
«Hver eneste scene fulgtes med nesten åndeløs spenning». Hver akt fikk sterk applaus. En annen kritiker skrev: «Stykket er gjennomgående av betydelig scenisk virkning, siste akt er endog overveldende.»
Ble en suksess
Kritikeren Johan Irgens Hansen som så Vildanden i både Bergen og Christiania, syntes at styrket virket mer «fælt» i Bergen, mens oppsetningen i Christiania var mer mild og rolig. Han skrev at i Bergen «— sprang også dikterens ubarmhjertige blottelser desto sterkere i øynene». Ellers var det litt blandete reaksjoner i de bergenske avisene. En kritiker mente at stykket ble spilt for langsomt, en annen at det ble spilt for mye komedie.
Flere av kritikerne kom og så forestillingen flere ganger, og det etterlatte inntrykket var at urpremieren i Bergen var en stor suksess. DNS’ skuespillere og regissør Heiberg hadde utført prestasjoner i toppklasse.