search

En introduksjon til «Hedda Gabler»

Året er 1890. Henrik Ibsen har endelig skrevet ferdig dramaet som for alvor skal gjøre ham til en verdenskjent dramatiker: «Hedda Gabler». Nå når alt er over kjenner Ibsen på en tomhetsfølelse, men han er samtidig lettet: «De uophørlige samliv med disse digtede mennesker begyndte nemlig at gøre mig ikke så lidet nervøs.» skriver han i et brev.

Det er ikke bare Ibsen som blir nervøs av «Hedda Gabler». Kritikerne – som i all hovedsak er menn –blir sjokket over kvinnen de møter i dette dramaet: «Morbid selvopptatt», «abnormal», «grusom», «gal», «hysterisk» og «demonsk» er ord som brukes for å beskrive henne. Hedda er manipulativ, selvopptatt og gjør ting som ødelegger – ikke bare for seg selv, men for de hun har rundt seg. Det at Hedda heller ikke har lyst til å bli mor – at hun insisterer på at dette ikke er noe hun har «anlegg til», skaper sterke reaksjoner. Hedda bryter radikalt med samtidens tanker om hva som er kvinnelig. Noen av kritikerne stiller spørsmål ved om Hedda bare er et fantasifoster. Er hun et monster, eller et troverdig portrett av en kvinne?

Også i dag utløser «Hedda Gabler» reaksjoner. Hennes handlinger og personlighet er fremdeles et mysterium, og mange reagerer med en blanding av fascinasjon og forskrekkelse på henne. Her ser vi nærmere på det er som gjør Hedda så spesiell, og gir et innblikk i viktige tanker og ideer som gjorde seg gjeldende i tiden da Ibsen skrev det.

Tid for frigjøringskamp

I 1869 skaper essay store bølger i Europa. «On the Subjection of women» («Om undertrykkelsen av kvinner») ble skrevet av filosofen John Stuart Mill i tett samarbeid med Harriet Taylor Mill, hans kone, som også var en kjent filosof og aktivist. Essayet argumenterte for at menn og kvinner er likeverdige og derfor burde ha de samme mulighetene og rettighetene. Den toneangivende litteraturkritikeren Georg Brandes leste dette og to år senere oppfordret ha samtidens forfattere til å ta tak i denne problematikken. Den moderne skjønnlitteraturen måtte skrive om kvinners ufrie situasjon, både i ekteskapet og i samfunnet.
Henrik Ibsen, som var venn med Brandes, tok oppgaven på alvor.

Ibsen: Feminist javisst?

«Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser.» – Henrik Ibsen om «Hedda Gabler»

Det er blitt diskutert om Henrik Ibsen burde regnes som en feministisk forfatter. Ibsen uttalte blant annet under en tale ved norsk Kvindesagsforenings fest i Kristiania 26. mai 1898 at han i utgangspunktet tenkte på menneskefrigjøring og ikke kvinnefrigjøring, men menneskefrigjøring ekskluderer på ingen måte kvinner. Og det er ingen tvil om at Ibsen retter et spesielt søkelys på kvinner i sin litteratur. Kanskje fordi kvinner var spesielt ufrie i tiden da Ibsen levde?

Henrik Ibsens radikale kvinner

Ibsen tegner i sin dramatikk flere fengslende portretter av kvinner som bryter med samfunnets forventninger og krav, og som kjemper en ofte farlig kamp for retten til å kunne være seg selv. Ibsen er opptatt av kvinners begrensede muligheter, men fokuserer spesielt på de «uskrevne reglene» som gjelder for kvinner. Han får frem at samfunnet stiller klare krav til hvordan kvinner skal oppføre seg og hvilke egenskaper de skal ha.

En ideell kvinne?

I «Hedda Gabler» (1890) undersøker Ibsen hvilke katastrofale virkninger disse forventningene kan ha på en kvinnes liv. Hedda Gabler har en betydelig status i miljøet hun er en del av. Hun fascinerende og glamorøs skikkelse – en it-girl som Jørgen Tesman er kry over å ha giftet seg med. Hedda er veldig opptatt av hvordan hun fremstår for omverdenen. Hun vil ikke at andre skal ha noe negativt å si om henne, og denne frykten fungerer som hennes moralske kompass.

Vi får samtidig se at hun flere sjokkerende ting som bryter fullstendig med folks forventninger. Hun er frekk og nedlatende, og gjør stadig ting som ødelegger for seg selv og andre. Selv om Hedda tilsynelatende har alt hun ønsker seg – en ektemann som kan forsørge henne, et flott hus – er hun ulykkelig.

Fra Nora til Hedda

11 år før «Hedda Gabler» introduserte Ibsen verden for Nora, en annen kvinne som strever med å leve opp til andres forventninger. Nora fra «Et dukkehjem» (1879) er en god kone og mor, men hun innser at hun er dukke for mannen sin. Ibsen gjør oss oppmerksom på at det å være en kone eller en mor ofte kan oppleves som en rolle, og at kvinner kan streve med å passe inn i den. Han peker også på at kravet om å leve opp til denne «rollen» kan gjøre det umulig å finne ut hvem man egentlig er.

Det er mange likheter mellom Nora og Heddas situasjon. Samtidig er de veldig ulike i hvordan de reagerer. Hos Nora kan vi klart se en sammenheng mellom hva hun tenker og det hun gjør. Når Nora innser at hun ikke kan finne ut hvem hun er i ekteskapet fatter hun et radikalt og sjokkerende valg: hun drar fra ektemannen og barna. Hedda virker mer forvirret og har større problemer med å finne en god utvei for seg selv. Hedda blir destruktiv, og ender opp med å utløse en rekke alvorlige kriser. Alt kulminerer i slutten av dramaet når Hedda tar sitt eget liv.

I Ibsens notater til «Et dukkehjem» finnes det antydninger til at forfatteren vurderte en avslutning hvor Nora tar sitt eget liv. Forklaringen Ibsen gir på dette er «at det er mennenes lover som gjelder i samfunnet». Allerede i 1879, flere år før han skriver Hedda, er tanken om selvmord som et bilde på kvinners umulige situasjon tilstede hos Ibsen.

Mysteriet Hedda

Heddas oppførsel ble av mange oppfattet som irrasjonell. Mange av samtidens kritikere mente Ibsen tegnet et usammenhengende og uferdig portrett av en kvinne. Ikke alle var enige i dette. I et anonymt tidskrift kom artikkelen «Har Henrik Ibsen skildret virkelige kvinder?» ut. Forfatteren stilte spørsmål ved om det ikke likevel var noe gjekjennelig med Hedda, og at hennes handlinger, selv om de er grusomme, er forståelige ut i fra den situasjonen hun befinner seg i?

«Det er ikke smaat, ikke dagligdags, det maal, som legges paa de moralske værdier i Ibsens digtning. Han bryder seg ikke om konsekvensene, ikke om den direkte eller indirekte indvirken paa samfundet, paa institusjonerne. Han borer sit blik ind i dypet av menneskesjælen med kravet paa det store ideal: sandheden.»

I løpet av sitt forfatterskap ble Ibsen stadig vekk mer opptatt av å skildre det som foregikk på innsiden. Det gåtefulle ved Hedda Gabler kan ses i sammenheng med Ibsens forsøk på å gå dypere inn i og skildre de psykologiske effektene av den desperate kaotiske situasjonen hun befinner seg i.

Hedda i dag

Mye har forandret seg for både kvinner og menn i årene siden «Hedda Gabler» først ble vist, men problemene som tas opp i dramaet berører oss fremdeles. Dramaet gjør oss oppmerksomme på hvor vanskelig det er å være seg selv, og hvordan andres forventninger og krav til oss kan komme i veien. Dramaet viser oss også at fasaden ofte dekker over ting som er vonde og vanskelige. Hedda er beundret, omkranset av menn og kvinner som er fullstendig forgapt i henne, som gjerne vil være nær henne. Men når vi ser nærmere ser vi at disse relasjonene er tomme. Hedda er ensom, isolert og greier ikke å skape meningsfulle forbindelser til andre. Hun gjør mye som støter andre fra seg. Hedda er ikke enkel å føle sympati for, men det å forsøke å forstå henne er en øvelse i å se et menneske som har det vondt og vanskelig.

 

Kilder: Henrik Ibsens skrifter, bind 9, innledning og kommentarer, utgitt av Universitetet i Oslo, Aschehoug