search

-Det er så fint, sterkt og underlig å se replikkene komme ut av munnen til skuespillerne

Poet, antropolog og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali debuterer som dramatiker med «Havet tar det det ikke gir» på Den Nationale Scene (DNS) – en forestilling om fluktreiser, etterlatte, hjemløshet, og om havet.Forestillingen vises under Bergen Dramatikkfestival på Store Scene 27. august, og på Lille Scene fra 17. november.

Vi har snakket med Sumaya om hvordan det er å debutere som dramatiker, om spennet mellom hennes kunstneriske- og aktivistiske arbeid, om antropologisk nysgjerrighet, identitetsmarkører og veien videre i teaterets verden.

Du debuterer som dramatiker med «Havet tar det det ikke gir» på Den Nationale Scene. Hvordan føles det å slippe teksten løs på en teaterscene?
Det er rett og slett surrealistisk! Jeg er spent og nervøs og dypt takknemlig.

Samira, Havet og Bestemor skal inntre scenen, hvordan blir det å se dine karakterer i en ny form?
Før sommeren overværte jeg min første leseprøve. Å se replikkene komme ut av munnen til skuespillerne (og det gjorde de på den mest selvsagte og naturlige av måter som ikke la skjul på at det er akkurat de som skal kle på seg disse rollene) er noe jeg sent vil glemme. Det var så fint og sterkt og underlig, og det var bare en leseprøve!! Tenk hvordan det blir, har jeg gjentatte ganger sagt til meg selv, å sitte i salen og fysisk se det hele utspille seg. Herregud.

Du er både poet, antropolog og samfunnsdebattant, og nå også dramatiker. Er det sammenheng mellom ditt kunstneriske og aktivistiske arbeid?
Absolutt. Jeg er og antropolog. og en som ser poesi og antropologi, og nå teater, overalt. Poesien finnes jo ikke bare i språket, men og i måten vi ser og opplever verden på. Antropologien har lært meg å stille spørsmål, og å alltid være nysgjerrig på hvorfor vi sier det vi sier og gjør som vi gjør, og da særlig hvor lite vi reflekterer over de ulike tankeuniversene som finnes i det alminnelige og dagligdagse.

Og så har du teateret, som i likhet med overnevnte også er å se overalt, da særlig i oss. Det teatralske finnes i måten vi fysisk beveger oss på, men og i det indre livet, det som rører seg i oss og som får oss til å gå og te oss på en viss måte. Underveis i skrivingen av debutstykket la jeg merke til hvor opptatt jeg er av situasjoner, rom og de ulike kodene og ritene vi stadig sender ut, tar del i eller omfavner i våre liv. Og hvor selvsagt, implisitt og for lengst vedtatt kulturen er. Det er dypt fascinerende. Sammenhengen mellom kunsten og min aktivisme kan vel sies å være at jeg er både opptatt av å observere og fastslå hvordan ting er, samtidig som jeg stadig ser etter og er interessert i å utforske og omfavne nye måter å være på.

Du gir stemme til de mange som satser alt på en ny tilværelse. Hvorfor har det vært viktig for deg å skildre nettopp dette?
«Havet tar det det ikke gir» var den opprinnelige tittelen til min tredje diktsamling «Når jeg ser havet, slokner lyset» (2021, Aschehoug). Med diktsamlingen hadde jeg noen konkrete mål. Først og fremst ville jeg ikke skrive om meg selv eller ta utgangspunkt i mine identitetsmarkører, for det var noe jeg hadde gjort siden jeg begynte å skrive i oktober 2016. For det andre ville jeg bevege meg inn i, kritisere og motbevise en rekke forestillinger knyttet til flyktninger, motivene bak en fluktreise, hva en fluktreise innebærer rent fysisk, emosjonelt og psykologisk, og livet etter at en flyktning har nådd trygg havn. Særlig ideen som tilsier at livet skal begynne for flyktninger med en gang de har nådd trygg havn, har tak over hodet og tilgang på mat, ville jeg utfordre. En slik forestilling tar nemlig ikke høyde for at hjemløsheten herjer videre i den enkelte kropp, og at den hindrer mange mennesker fra å slå seg til ro og la livet begynne.

I stykket tar jeg meg god tid til å utforske andre aspekter ved en fluktreise, særlig vier jeg plass til historien til de etterlate, men og hva en historie er, hvem som får lov til å eie og formidle en historie på sine premisser. Underveis har Havet fått en stemme, dette er annerledes fra samlingen for der er havet kun i bakgrunnen og i flyktningens kropp og minne. Hvem er havet, hva er det han ser, hva er det han ikke ser, hvem er han? Det var vært spennende og morsomt å la det stemmeløse få en stemme. Min historie er knapp, min historie er uendelig, sa havet til meg en gang jeg skrev på noe annet i stykket, og siden har han slynget seg gradvis frem.

Hvor går veien videre? Ser du for deg at du vil skrive tekster/manus til teater fremover?
Boqolki boqol ha, sier vi på somalisk. Hundre prosent ja.