search

Sjokkeffekten – Sarah Kane og «Sprengt»

Det er lett – kanskje for lett – å spinne myter rundt Sarah Kane. Den engelske dramatikeren tok sitt eget liv i 1999, da hun var 28 år gammel. Hun skrev dramatikk som rystet, og ble i sin samtid stemplet som en tankeløs rebell kun opptatt av å sjokkere for å sjokkere.

Ettertiden har sett henne med andre øyne. Jon Fosse – en av vår tids viktigste og mest anerkjente dramatikere som også har oversatt flere av hennes drama – trekker frem hennes unike måte å blande brutalitet og ømhet på i sine tekster. Dramaene hun etterlot seg er klare, direkte skildringer av en grenseløs verden hvor kjærlighet og vold, håp og fortvilelse ikke er adskilt, men tett vevd sammen.

Denne sammenblandingen var tilstede allerede i hennes første drama «Sprengt» (1995), som hun begynte på mens hun studerte til å bli dramatiker.

Ømt og brutalt

Samtidig som hun skrev raste krigene på Balkan. Spenningene mellom serbere, kroater og bosniaker hadde økt siden Jugoslavia ble oppløst tidlig på 1990, og fra 1992 og frem til 1995 var Bosnia-Hercegovina åstedet for voldelig krig. Hjemme i England – tilsynelatende på trygg avstand til grusomhetene – satt Kane. Fra TV-skjermen kunne hun se tanks rulle inn på markedsplasser, mennesker drevet på flukt, raserte bygninger.

For Kane var det avgjørende at teateret speilet også denne virkeligheten. «Sprengt» er et intimt drama, nesten som et kammerspill. Men Kane gjør noe helt spesielt med denne formen. Hun åpner den opp, utvider perspektivet. Hun bringer de store problemene, vold, voldtekt, rasisme, vold og kaos inn i det intime mellommenneskelige. Ingenting befinner seg på trygg avstand. Krigen skjer ikke lenger der ut, den bryter ut her og nå mellom menneskene.

Håp på et håpløst sted

At Kane valgte teateret var ingen tilfeldighet. Kane trodde på dets evne til å konfrontere, underholde og fremprovosere følelser, her og nå. Hennes teater ble beskrevet som in-your-face, og Kane selv mente teateret måtte være som en fotballkamp fullt av engasjement. Tankene og refleksjonen kunne heller komme i etterkant.

Kane var sentral i en bevegelse som vokste frem på 90-tallet i teateret i England. Flere desillusjonerte dramatikere og regissører hadde mistet troen på at politisk endring var mulig. Dette kan leses som en reaksjon Margaret Thatcher og de konservative kreftene som hadde stått sterkt på åttitallet. Teateret ble en arena hvor en kunne protestere. For Kane handlet dette om å si sannheten, om å være brutalt ærlig også – eller kanskje spesielt – om vanskelige og tabu tema som vold, skeive maktforhold og rasisme og misogyni. Skikkelsene hun skildrer gjør og mener grusomme ting. Det spesielle er hvordan hun likevel avslører det dype, underliggende behovet for kjærlighet. Hennes dramatikk inviterer til etiske diskusjoner, hvor vi heller enn å dømme mennesker som gode eller dårlige, tvinges til å lese og forstå deres handlinger og væremåte ut fra de kokrete situasjonene de står i.

Anmelderne var ikke nådige da de omtalte Kanes debutstykke, og beskrev det som en «avskyelig fest av dritt» (disguisting feast of filth). Flere av anmelderne har senere bedt om unnskyldning, innrømmet at de ikke forsto hva Kane forsøkte å fortelle dem. I løpet av sitt korte liv greide Kane å sette dype spor igjen etter seg. I begravelsen, som ble holdt etter at hun tok sitt eget liv i 1999, var den nobelprisvinnende dramatikeren Harold Pinter. Det ryktes at han da han talte i begravelsen hennes sa, helt enkelt: «Hun var en poet».