En mann med skjegg som smiler og hviler haken på hånden på et møte.

Intervju: dramatiker Marius Leknes Snekkevåg

Da dramatiker Marius Leknes Snekkevåg fikk tilsendt en artikkel om de to filmskaperne Leni Riefenstahl og Nina Gladitz, med spørsmål fra regissør Audny Chris Holsen om de skulle gjøre et prosjekt for Den Nationale Scene sammen, var han ikke i tvil. Nå slippes Leni og Nina løs på Lille Scene i det Marius kaller «et laboratorieeksperiment for å se hvordan de to oppfører seg».

Leni Riefenstahl har fått plass i historien som en vesentlig filmskaper og pioner innen filmteknikk. Hun var også Hitlers favoritt, men nektet helt fram til sin død for at flere av filmene hun hadde laget var nazistisk propaganda. Ifølge Leni, var hennes fokus kun å utvikle filmteknikker og lage fantastiske filmer.

-Leni hevder selv at hun kun var opptatt av skjønnhet og av å skape vakre bilder. Samtidig kan man også se at hennes kunstneriske produksjon utover de rene propagandafilmene «Viljens Triumf» (1935) og «Troens Seier» (1936) gjenspeiler mye av nazismens tankegods: Det stygge mot det vakre, det rene mot det urene. Dette er selve stridens kjerne – Leni mener en ting, mens historien viser noe annet, forteller Marius.

Krigspropaganda fikk ny aktualitet
Nå løftes altså historien om Leni til teaterscenen, og i et oppdiktet møte konfronterer Nina Gladitz nok en gang Riefenstahl med fakta sistnevnte helst ikke ønsket skulle se dagens lys. Og det er ikke tilfeldig at stykket er skrevet i vår samtid.

– Leni er en person som brukte hele sitt liv på å iscenesette seg selv, og danner et godt utgangspunkt for en scenisk fortelling. Henvendelsen fra Audny skjedde omtrent samtidig med at krigen i Ukraina brøt ut, og plutselig ble krigspropaganda en tematikk som dessverre fikk ny aktualitet. Da ble det interessant å se nærmere på en propagandafilmskaper som Leni Reifenstahl også.

Dragkamp om sannheten
Filmskaper, Nina Gladitz, viet all sin tid til å etterforske og motbevise Riefenstahl, og Marius gjør seg noen tanker om hva som kan ha vært drivkraften til Nina.

-Jeg kan tro at hun ble provosert av å se et menneske ikle seg offerrollen og prøve å løpe fra sannheten. Kanskje ble hun også provosert over at Leni fortsatt hadde sine beundrere, til tross for sin dypt problematiske fortid.

Laboratorieeksperiment og avatarer for å løfte store tema
Da dramatiker Marius hadde lest artikkelen regissør Audny Chris Holsen hadde sendt ham, startet han et stort researcharbeid. For hvordan går man frem når man skal skape et fiktivt møte mellom to virkelige personer?

-Først har jeg gjort en stor mengde research på de to virkelige personene Leni og Nina. Så slipper jeg de to skikkelsene løs i det jeg vil kalle et laboratorieeksperiment for å se hvordan de to oppfører seg. Det har også vært viktig å understreke at dette ikke er et rent biografisk forelegg om verken Leni Riefenstahl eller Nina Gladitz. På mange måter fungerer de som avatarer for å snakke om tematiske størrelser som propaganda, sannhet og kunst.

Det problematiske i menneskenaturen
Historien til Leni kan være med å sette i gang tanker og debatt rundt en kunstners ansvar, og hva er egentlig en sannhet? Marius forteller at han først og fremst tror på kunstens og kunstnerens frihet, og at armlengdeprinsippet må gjelde, men at i den grad man kan snakke om ansvar, må en kunstner være informert om verden rundt seg.

-Det tenker jeg forøvrig er et ansvar som gjelder for alle. Og som med ytringsfriheten, gjelder også ytringsansvaret. Hva som er kunstnerens ansvar er et spørsmål jeg stadig stiller meg selv. Når alt kommer til alt, er jeg nysgjerrig på folk med et annet ståsted enn meg, samtidig som jeg ønsker å sette lys på og granske det problematiske i menneskenaturen. Der er det mye lærdom å hente.

Så er det videre opp til oss publikummere hvordan forestillingen og tema kan vokse videre.

-For meg er det alltid viktigst at en forestilling skaper refleksjon og ettertanke hos publikum, jeg er mer opptatt av hva den enkelte publikummer får ut av historien, enn hva jeg selv mener den handler om. Så her velger jeg rett og slett å holde kortene tett til brystet og la det være opp til publikum.

Lørdag 9. september er det premiere på «Lenis blikk – eller kunsten å trippe på åpenbaringens dørstokk» på Lille Scene.