Det er en morsom og ellevill lek, samtidig som det er et rasende oppgjør med den hvite kvinnen. Det handler om rasisme, om å leve i en brun kropp med hvite blikk på seg, om seksualitet, ansvar og å ville kaste opp av samfunnsdebatten.

«Jeg hater alle som engasjerer seg, fordi de er for sent ute.

Kan jeg få være krenka? Er det lov å bare si at dette gjør vondt? Kan jeg få skrike rasisme og trekke kortet og kaste deg ut av kontoret, ut av baren, ut av møtet, ut av museet, av banen? Ut av senga.

Ikke ut av senga. Nå må vi holde prioriteringene i orden.»

Forestillingen er samtaler to kvinner har med seg selv. Den kaster oss mellom presise politiske poenger, drøye usakligheter og det personlige, strukturelle, idémessige og kroppslige.

.