search

Å gjøre det usynlige synlig

Kjersti Horn er opptatt av å undersøke makt og avmakt i sitt arbeid.

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling?

Jeg jobber alltid med mange prosjekter samtidig, og arbeider nesten døgnet rundt. Jeg bruker mye tid på å lese fordi det leder vei mot nye ideer og forestillingsverdener. Å arbeide med teater er, slik jeg ser det, å arbeide med litteratur. Ikke bare på en analytisk eller akademisk måte, men like mye å bemektige seg en tekst rent kroppslig, å bli en del av teksten med hele seg. Dette er både tidkrevende og tungt iblant, og også noen ganger veldig kjedelig. Samtidig er det euforisk når jeg til slutt oppnår en slags kroppslig intuisjon i forhold til teksten, som jeg opplever at er nødvendig.

Jeg jobber mye med negativitet i forberedelsene og sier ofte at jeg hater prosjektet, eller at jeg angrer på at jeg har satt det i gang. Da er det viktig at teamet kjenner hverandre godt og vet at tvil også kan være en viktig del av prosessen.

Ofte kan den visuelle løsningen vi kommer fram til være selve nøkkelen. Blir det for enkelt begynner jeg å kjede meg og blir flau over at jeg har valgt et så tåpelig yrke. Når prøvene er i gang er skuespillerne de aller viktigste, og jeg aktiverer et tunnelsyn for å være nærværende for dem. Jeg stoler på at deres intuisjon leder vei, og konsentrerer meg steinhardt for å skape et arbeidsmiljø som er så trygt som mulig, slik at deres kreativitet og forestillingsevne får best mulige forutsetninger.

Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt?

Det viktigste er at jeg kjenner at materialet er viktig, for meg personlig og at jeg kjenner på en nødvendighet i forhold til å undersøke materialet kollektivt.

Mange har karakterisert deg og dine arbeider, men hvordan vil du selv beskrive din registil?

Som regissør ser jeg etter tekster som undersøker det marginaliserte menneskets livsforutsetninger, som utfordrer gitte mekanismer av makt og undertrykkelse. Rent visuelt foretrekker jeg rot og søl på scenen, framfor det stilrene og enkle.

Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? 

Jeg er vokst opp på teater, og teatret var viktigere enn noe annet for mine foreldre. Sånn sett var det å velge teatret for meg ikke særlig originalt. Likevel så jeg ikke for meg at teatret skulle bli mitt liv på den måten det har blitt.

Beslutningen om å bli i teatret kom etter at jeg hadde vært svært syk en lengre periode, jeg har en medfødt sjelden sykdom, og hadde lang tid med rehabilitering foran meg. Som 19-åring skulle jeg lære meg å gå på nytt i stedet for å begynne på studier eller gå på disko med vennene mine. På sykehuset leste jeg teaterstykket Shopping and Fucking av Mark Ravenhill, som beskrev en form for maktesløshet som jeg hadde følt meg helt alene om. Da jeg ble utskrevet tok jeg og bestevennen min, Njål Helge Mjøs, som i dag er sjefsdramaturg på Nationaltheatret, båten til Danmark og overbeviste teaterforlaget om at nettopp vi, to helt uerfarne ungdommer, MÅTTE få rettighetene til å sette opp den internasjonale storsuksessen. Etter det gikk det bare en vei. Det ble den viktigste danskebåtturen i mitt liv.

Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner, og hvorfor, i ditt teaterarbeid?

Jeg har et sterkt kunstnerisk team med meg til Bergen som består av scenograf Sven Haraldsson, lyddesigner Erik Hedin og videodesigner Mads Sjøgård Pettersen. Disse folka er gjengen min, og har betydd enormt mye for hvordan mitt teaterarbeid har utviklet seg. Sammen har vi utviklet en sterk felles forståelse for hva vi vil, og gir hverandre mot.

Hva tiltrakk deg med «Sprengt»?

Sarah Kane er den dramatikeren som har betydd mest for meg i min utvikling som regissør. Sprengt er motbydelig, uendelig vakkert og nesten umulig å realisere. Det er en dypt politisk tekst som samtidig makter å utfordre teatret til det ytterste og krever en kompromissløs og hudløs tilnærming fra de kunstnerne som våger seg om bord. Jeg har gruet meg til å gjøre Sprengt i mange år, og går i gang med arbeidet med stor ydmykhet og ærefrykt.

Kjersti Horn Kjersti Horn er en norsk teaterregissør, utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm (2003–2006). Hennes tolkning av Hamlet (Rogaland Teater 2014) mottok Heddaprisen 2015 i klassen for årets forestilling. Horn har mottatt flere Haddaprisnominasjoner, blant annet for Arv og miljø som hadde urpremiere på DNS i 2018. Forbrent (2015) og Folkeutrydning – eller leveren min er meningsløs (2008).

Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? 

Jeg er vokst opp på teater, og teatret var viktigere enn noe annet for mine foreldre. Sånn sett var det å velge teatret for meg ikke særlig originalt. Likevel så jeg ikke for meg at teatret skulle bli mitt liv på den måten det har blitt.

Beslutningen om å bli i teatret kom etter at jeg hadde vært svært syk en lengre periode, jeg har en medfødt sjelden sykdom, og hadde lang tid med rehabilitering foran meg. Som 19-åring skulle jeg lære meg å gå på nytt i stedet for å begynne på studier eller gå på disko med vennene mine. På sykehuset leste jeg teaterstykket Shopping and Fucking av Mark Ravenhill, som beskrev en form for maktesløshet som jeg hadde følt meg helt alene om. Da jeg ble utskrevet tok jeg og bestevennen min, Njål Helge Mjøs, som i dag er sjefsdramaturg på Nationaltheatret, båten til Danmark og overbeviste teaterforlaget om at nettopp vi, to helt uerfarne ungdommer, MÅTTE få rettighetene til å sette opp den internasjonale storsuksessen. Etter det gikk det bare en vei. Det ble den viktigste danskebåtturen i mitt liv.

Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner, og hvorfor, i ditt teaterarbeid?

Jeg har et sterkt kunstnerisk team med meg til Bergen som består av scenograf Sven Haraldsson, lyddesigner Erik Hedin og videodesigner Mads Sjøgård Pettersen. Disse folka er gjengen min, og har betydd enormt mye for hvordan mitt teaterarbeid har utviklet seg. Sammen har vi utviklet en sterk felles forståelse for hva vi vil, og gir hverandre mot.

Hva tiltrakk deg med «Sprengt»?

Sarah Kane er den dramatikeren som har betydd mest for meg i min utvikling som regissør. Sprengt er motbydelig, uendelig vakkert og nesten umulig å realisere. Det er en dypt politisk tekst som samtidig makter å utfordre teatret til det ytterste og krever en kompromissløs og hudløs tilnærming fra de kunstnerne som våger seg om bord. Jeg har gruet meg til å gjøre Sprengt i mange år, og går i gang med arbeidet med stor ydmykhet og ærefrykt.

Kjersti Horn Kjersti Horn er en norsk teaterregissør, utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm (2003–2006). Hennes tolkning av Hamlet (Rogaland Teater 2014) mottok Heddaprisen 2015 i klassen for årets forestilling. Horn har mottatt flere Haddaprisnominasjoner, blant annet for Arv og miljø som hadde urpremiere på DNS i 2018. Forbrent (2015) og Folkeutrydning – eller leveren min er meningsløs (2008).