search

Tsjekhov og komikken

Kirsebærshaven hadde urpremiere på Moskva Kunstnerteater den 17. Januar 1904. Dramatikeren Anton Tsjekhov ble hyllet med tale og ovasjoner, men var svært preget av tuberkulosesykdommen.

Noen måneder senere – natten mellom 14. og 15. juli – lå han døende på et hotell i den sydtyske kurbyen Badenweiler. Når slutten nærmet seg bestilte legen, tradisjonen tro, champagne. Plutselig sa Tsjekhov med høy røst: «Ich sterbe» – «Jeg dør». Han drakk ut sitt glass, mumlet: «Det var lenge siden jeg drakk champagne» og sovnet inn.

Oppførelsene av Måken og Onkel Vanja markerte hans gjennombrudd som dramatiker, og ble etterfulgt av Tre Søstre som var skrevet spesielt for teaterets ensemble. Kunstnerteateret som ble ledet av Konstatin Stanislavsjki, hadde store forventninger til Tsjekhov. Forventningene ble møtte med unnvikende svar. Kunstnerteaterets økende uro over stillheten resulterte i provoserende løfter om at det han arbeidet aller minst med var det store dramaet, men heller en komedie, faktisk heller en farse.

Hverdagslivets fravær av mening
Tsjekhov hadde bekymret seg i tiden før urpremieren på Kirsebærhaven. Tsjekhov mislikte sterkt Konstantin Stanislavskijs tolkninger av hans tidligere drama. Det muntre og løsslupne hadde måttet vike for en alvorstung psykologisk realisme, mettet av stemninger og tårer.

Det fantes noe i Tsjekhovs dramatikk som ikke kom til uttrykk hos Stanislavskij. Satt på spissen kan vi si at Tsjekhov forsøkte å vise frem tomheten – hverdagslivets fravær av mening. «Du spør: Hva er livet?», skrev han i et brev til konen, skuespilleren Olga Knipper, våren han døde. «Det er det samme som å spørre: hva er en gulrot? En gulrot er en gulrot, det er alt man vet om den.»

Stanislavskij forsto seg ikke på den slags tomhet, og fylte Tsjekhovs tomrom med lydeffekter. Dette var så gjennomgående at Tsjekhov reagerte med å skrive en replikk som svar: «Hvor det er fantastisk og stille! Man hører verken fugler, hunder, gjøken, uglen eler nattergalen, ingen klokker, ingen bjeller og ikke en eneste gresshoppe!».

Stanislavskijs arbeid ført til en enorm utvikling for skuespillerkunsten, men la samtidig begrensninger på hvordan Tsjekhovs drama ble forstått i ettertiden.

Komikk uten vittigheter
Tsjekhovs skaper noe nytt – en ny form for drama som vi finner et ekko av hos dramatikere Samuel Beckett og Harold Pinter et halvt århundre senere. Det komiske uttrykkes ikke i vittigheter. Det er ikke en plutselig latter av vitser eller morsomheter. Det er heller at det er komisk hele tiden. Komisk fordi det er sant. Og komisk fordi det er ubehagelig.

Veien til denne formen for komikk hadde Tsjekhov funnet i folkelige lystspill, i middelalderens farser og dukketeater. Og han banet vei med sine komiske kortstykker BjørnenFrierietBryllupet og Jubileet. Det er lystmord på en kommersiell underholdningsgren, men deres parodiske metoder legger grunnlaget for det som skal komme.

Rokket ved konvensjoner og klisjeer
Tsjekhovs fire største drama har ingen helter og intrigene og konfliktene er kun vagt skissert opp. Det er en eksistensiell dramatikk spekket med tilfeldigheter, misforståelser, leken ironi, uavsluttede samtaler og malplasserte utsagn, hvor det storslagne alltid er nært beslektet med det morsomme og det ikke egentlig finnes noen avslutning, bare livets åpenhet.

For Tsjekhov var det å skrive å forårsake forstyrrelser – et frigjøringsarbeid hvor en rokket ved konvensjoner og klisjeer og befridde seg fra det som ble oppfattet som gitt og nødvendig. I hans dramatikk finnes mange mennesker som lever automatisert, blindt, uten å se sine egne liv og hva det er mulig å gjøre ut av livet. I et brev skriver han: «Det er rart at mennesker er redde for friheten». I det ligger det både sorg og komikk.

Tekst: Magnus Florin, dramaturg