«The Verge» – et gjenoppdaget sjangereksperiment

Hvordan kom du over «The Verge», og hva var det som gjorde at akkurat dette stykket fanget interessen din?
Jeg ble introdusert for Susan Glaspell og «The Verge» under studiene mine, og leste det på nytt i forbindelse med samarbeidet med DNS. Jeg ble helt forelsket i historien om Claire og hennes mystiske drivhuslaboratorium.

Selv om teksten er over hundre år gammel, opplevde jeg et forfriskende queer-perspektiv/skeivt perspektiv som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ble virkelig fanget av humoren som avslører et samfunn som er opptatt av å kategorisere og sykeliggjøre alt som prøver å formulere et alternativ til den etablerte normaliteten.

Samtidig er Susan Glaspell en sentral skikkelse i utviklingen av moderne amerikansk dramatikk og en viktig feministisk stemme, og «The Verge» er et av hennes mest omfattende skuespill. Hun var godt kjent i sin samtid, men i motsetning til sine mannlige kollegaer har hun i stor grad blitt skrevet ut av teaterhistorien etter sin død. Derfor føles det også meningsfullt å gi dette stykket norsk urpremiere og gi publikum i Bergen muligheten til å oppleve «The Verge» på scenen 105 år etter urpremieren i New York.

Kan du fortelle litt om «The Verge», hva handler det om?
«The Verge» følger Claire Archer, som har gjort drivhuset sitt om til et laboratorium. Der arbeider hun sammen med sin assistent for å skape planter som er nye i sin form, og som aldri har eksistert før. De nye plantene skal ikke være bedre eller vakrere enn det som allerede finne, de skal være annerledes.

Når stykket starter, er det bare få dager til det skal vise seg om hennes største planteprosjekt til nå, som hun kaller «Breath of Life», har lykkes eller ikke. Men en storm truer, og samtidig invaderes laboratoriet av omgivelsene hennes, som på hver sin måte er bekymret for prosjektet og hennes mentale tilstand. Claire uttrykker en sterk frustrasjon over at de samme gamle mønstrene arves og gjentas, og hun kjemper hardt for å bryte ut.

Det er et av de klokeste teaterstykkene jeg noen gang har lest. Det tematiserer vold, religion, identitet og mange andre store og komplekse temaer, og det beveger seg inn og ut av en lek med sjanger som gjør det svært spennende å arbeide med.

Dette er ditt avsluttende masterprosjekt ved Teaterhøgskolen, KHiO, som teaterregissør. Hva har ført deg hit, og hva inspirerte deg til å satse på regi?
Jeg flyttet til Oslo for snart fem år siden for å starte på regiutdanningen, og på mange måter var det en lengre vei med mange tilfeldigheter som gjorde at jeg endte med å søke.

Jeg har gått på ulike kurs og forberedende kunstutdanninger før KHiO, med fantastiske lærere som har vært viktige for å forme mitt syn på det å lage kunst. Disse folkehøgskolene og kursene var ofte orientert mot tverrfaglige, konseptuelle og forskningsbaserte prosesser, men jeg har alltid vært dratt mot scenekunst, selv om jeg ikke hadde sett for meg at jeg skulle bli teaterregissør.

I mange år hadde jeg en stor drøm om å bli danser og koreograf, og jeg søkte på ulike danseskoler i Europa uten å komme inn. Til slutt begynte jeg å studere dramaturgi, og jeg hadde et fantastisk år på universitetet med tekstanalyse og teaterhistorie før jeg leste om regiutdanningen på KHiO og begynte å tenke at koreografi og regi kanskje ikke var så langt fra hverandre.

Samtidig ble jeg fascinert av idéen om å arbeide med karakterer, tekst og narrativ, og så kom jeg inn på KHiO, noe jeg er veldig glad for i dag.

«The Verge» beskrives som et sjangeroverskridende og banebrytende teaterstykke. Hvordan går du til verks i arbeidet med det, og hvilke grep legger du vekt på som regissør?
Jeg arbeider sammen med scenograf Evo Sidney om å skape Claires laboratorium med inspirasjon fra surrealisme og symbolisme, og vi har særlig latt oss inspirere av malerier av Leonora Carrington og Remedios Varo.

Jeg synes det er mest spennende å ta fiksjonen på alvor og arbeide med å skape en svært spesifikk verden for skuespillerne. I forberedelsene har jeg tenkt forestillingen som et filmisk univers, selv om det også blir teatralsk og ekspressivt.

«The Verge» beskrives som et sjangereksperiment og er skrevet på et tidspunkt der ekspresjonismen sto sterkt i kunsten, og det prøver jeg også å la meg inspirere av i regiarbeidet. Det er både utfordringen og gaven ved teksten, at den ikke plasserer seg i én sjanger. Den er både komedie, drama og science fiction i ett. Det er en spennende oppgave å løse dette spennet sammen med skuespillerne, fra hverdagslig realisme til lange poetiske monologer på vers.

Hva håper du at publikum ser, føler eller tar med seg fra forestillingen, og hva tar du selv med videre inn i din videre regifremtid fra arbeidet med «The Verge»?
Jeg håper at publikum blir transportert tilbake til 1920-tallet, og samtidig får følelsen av å bli sendt frem i tiden.

Det har vært sterkt å finne en representasjon og noen karakterer man selv har savnet i noe som er 105 år gammelt. Det har gitt meg en form for håp som jeg tar med meg videre.

Hvordan er det å tilbringe våren i Bergen?
Det er en gave å få muligheten til å tilbringe så mye tid her. Jeg prøver å oppleve så mye av den fantastiske naturen som mulig, og går mye på tur når jeg har fri. Det er magisk hver gang våren kommer, og jeg føler meg veldig heldig som får oppleve hele overgangen her i Bergen. Og så får jeg akkurat 17. mai med, noe jeg er ganske spent på, for alle sier jo at det er noe helt spesielt her.

Forestillingen er regissør Nanna Mathilde Bruun Nielsen og skuespiller Annie Dahr Nygaard sitt avsluttende masterprosjekt ved Teaterhøgskolen, KHiO. 

Foto: Tale Hendnes