Tett på Erik del Barco Soleglad

Et komplisert maskineri som holdes sammen av gaffateip og angst. Slik beskriver skuespiller Erik del Barco Soleglad teateret.

– I teateret må alt klaffe hver eneste kveld! Det er krevende og enormt nervepirrende, forteller skuespilleren, som på nyåret skal spille i den eksistensielle komedien «Begynnelse».

Å danse vals med et mangehodet dyr

For Soleglad er publikum det beste og det verste med å spille teater. Han kan avslører at han har et spesielt kjælenavn på de som sitter i salen.

– Dyret er en betegnelse jeg bruker på publikum noen ganger. Det å stå på scenen er som å stå foran et dyr med mange hoder du aldri helt vet hvordan kommer til å reagere.

Det er vanskelig å forklare det kompliserte forholdet. Soleglad sammenligner relasjonen mellom skuespiller og publikum med å danse vals.

– Det gjelder å finne takten og unngå å tråkke hverandre på tærne. Du merker fort når du ikke har med deg dansepartneren, men får du det til kjennes det fantastisk ut! Da kan du bukke med et stort smil om munnen når forestillingen er ferdig.

Ingen skuespillerdrøm

Første gang Soleglad sto på scenen var under juleavslutningen i 3. klasse. Da hadde han rollen som kjøpmann i Thorbjørn Egners «Byen vår».

– Jeg hadde memorert alle varene du kunne få i kjøpmannens butikk og fremførte listen i en rasende fart. Jeg husker ennå den kriblinga jeg følte når jeg hørte publikum le. Det var som å ta en berg- og dalbane.

På tross av dette var drømmen aldri å bli skuespiller, men historiker. Pauseåret den skoleleie Soleglad tilbrakte på skuespillerlinja ved Romerike Folkehøgskole gjorde utslaget, og herfra gikk veien videre til Bergen Teaterskole. Heldigvis får Soleglad utløp historieinteressen i arbeidet som skuespiller.

– Teateret er en gullgruve, hvor jeg stadig lærer nye ting. Jeg elsker å lese meg opp på ulike historiske epoker og sette meg inn i tiden og samfunnet dramatikerne levde i. Det er spennende, men gir også en god ballast i arbeidet som skuespiller.

Skog av blå ansikter

I dag har Soleglad stått på scenen i over 20 år. Han tror at noe av det mest avgjørende er kontakten mellom skuespiller og publikum, men de siste årene har han lagt merke til at han nå mer enn før konkurrerer med mobiltelefoner om oppmerksomheten.

– Rett før forestillingen går i gang ser jeg ofte en skog av blå skjermansikter. Der publikum før hadde tid til å omstille seg og koble seg på det som skal skje på scenen, har de nå ofte hodet et helt annet sted.

For Soleglad fremstår det som et paradoks at vi i dag ser ut til å miste konsentrasjonsevnen, samtidig som vi ikke har noe problem med å sluke serier i timevis. I en verden full av distraksjoner mener han at teateret har noe helt spesielt å tilby.

– Når det fungerer er teater den ultimate kunstformen. Det er livet destillert, et sted hvor tilværelsen strippes ned til konsentrerte øyeblikk som skuespilleren og publikum deler. Det er en motsats til den fragmenterte informasjonsstrømmen vi opplever ellers – et analogt fristed, hvor ekte mennesker snakker til andre ekte mennesker. Teater kan være krevende, du er nødt være åpen og mottakelig, men belønningen er stor!

Tekst: Tora Optun

Tettere på Begynnelse