Fra midten av 1800-tallet var Norge i ferd med å bli et industriland, og hovedstaden Kristiania grodde med en utrolig fart. Nær halvparten av befolkningen var innflyttere. De kom gjerne med den nyopprettede jernbanen for å skaffe seg arbeid. Stadig kom det nye tekniske fremskritt; elektrisk sporvei, strøm til belysning, telefon, heis, levende bilder. Den moderne komforten var likevel forbeholdt de få. Det ble bygget varehus, og det dukket opp mange nye verksteder og butikker i gatene. Det var den voksende middelklassen som kunne benytte seg av disse.
Massefattigdom
Bysamfunnet manglet sosial og økonomisk trygghet, og var preget av massefattigdom. Svært mange led av materiell nød og under kummerlige boforhold – og selv de som hadde arbeid, kom ofte under et eksistensminimum. Sesongarbeid og dagsarbeid var vanlig, og derfor var mange uten inntekt store deler av året. Tilbudet til disse var minimalt.
Det fantes et fattigdomsvesen som skulle ha ansvar for de trengende, men mange var skeptiske til at det offentlige skulle støtte velferdstilbud. Kritikken ble i stor grad rettet mot de fattige selv – det var rett og slett deres egen feil at de var fattige. Tiggere og løsgjengere ble ansett for å være «uverdige trengende» og man ønsket dem bort fra gatene. De kunne dømmes til tvangsarbeid eller fengsel, men ble ofte bare jaget bort av politiet.
Framskrittstro og fremmedgjøring
Hvordan forholdt Kristianias befolkning seg utviklingen? Deler av samfunnet var preget av optimisme og
Dette preget også litteratur og billedkunst. Her ble oppmerksomheten i mye større grad rettet mot menneskers følelser og sjelsliv, og hvordan storbylivet påvirket dette. Man ville utforske menneskets eksistens på nytt. Også rent kunstnerisk ble det eksperimentert mer med sjangerkrysninger og brudd på tradisjonelle «regler» innenfor sjangrene.
Kilder
Jan Eivind Mvhre, Århundrets slutt – storbyens fødsel, i Arbeiderhistorie Arbeiderhistorie1991_2.pdf (arbark.no)
Tobias 2_2009 for nett.pdf (oslo.kommune.no)
Foto: Oslo byarkiv