search

«Et dukkehjem» – 1879

timeline_pre_loader
«Et dukkehjem» - kort fortalt

«Å Gud, å Gud, Kristine, det er da vidunderlig deilig å leve og være lykkelig! – Å, men det er da avskyelig av meg –; jeg snakker jo bare om mine egne saker.»

–Nora

«Ingen gjeld! Aldri låne! Der kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem, som grundes på lån og gjeld.»

–Torvald Helmer

Kristine Linde

–Og har du aldri siden betrodd deg til din mann?

Nora

–Nei, for himlens skyld, hvor kan du tenke det? Han, som er så streng i det stykke! Og ​dessuten – Torvald med sin mandige selvfølelse, – hvor pinligt og ydmygkende ville det ikke være for ham å vite, at han skyldte meg noe. Det ville ganske forrykke forholdet imellem oss; vårt skjønne lykkelige hjem vilde ikke lenger være, hva det nå er.

Noras valg

Noras valg skaper debatt etter at dramaet blir utgitt. Ibsen blir en tydelig stemme i en viktig debatt om kvinners rettigheter og muligheter i samtiden. Mye tyder på at han lot seg inspirere av forfatteren Camilla Collett. Hun var nær venn av både Ibsen og hans kone Susanna, og var en viktig stemme i samtiden.

Collett skrev om hvordan hennes frihet og mulighet til å være seg selv er begrenset. Av lovene, som begrenser kvinner muligheter til å utdanne seg, finne arbeid og være økonomisk uavhengige. Men også konvensjoner og forventninger knyttet til hvordan kvinner og jenter skal være: lydige, beskjedne og med god selvbeherskelse.

Tankene til Cammilla Collet finner vi igjen hos Ibsen, og de kommer også til uttrykk i «Et dukkehjem».

Vi ser det i hvordan Nora ikke selv kunne ta opp et lån for å redde familien. Hun forfalsket dokumenter og holder dette skjult for ektemannen.

Men Ibsen retter også blikket mot de dypere spørsmålene, knyttet til hvordan Nora som kvinne må leve opp til strenge krav og idealer. Hun sier selv at hun har et lykkelig ekteskap, men det er basert på at hun tilpasser seg ektemannens ønsker.

I den avsluttende scenen – når Nora tar oppgjør med mannen – sier hun selv at hun har vært som en dukke: Hun har spilt en rolle, men hun vet ikke hvem hun egentlig er.

«Der er to slags åndelige love, to slags samvittigheder, en i manden og en ganske anden i kvinden. De forstår ikke hinanden; men kvinden dømmes i det praktiske liv efter mandens lov, som om hun ikke var en kvinde men en mand […] En kvinde kan ikke være sig selv i nutidens samfund, der er et udelukkende mandligt samfund, med love skrevne af mænd og med anklagere og dommere der dømmer den kvindelige færd fra mandligt standpunkt».

Fra Ibsens notater til «Et dukkehjem», datert 19. oktober 1878

«Det gjelder en felles lov for mann og kvinne, en annen lov bare for kvinnen, hevder Collett. Den er laget for å begrense kvinnens livsutfoldelse og selvrealisering:
Man indsnævrede hendes Tilværelse, berøvede den Lys, Frihed, Handlekraft; man udvidede blot Kredsen af hendes Ansvar […] Hun kunde dømmes og straffes paa Livet efter den fælles Lov; men Bagtalelsen kunde ogsaa myrde hende, naar hun gløttede paa et Vindu eller talte med nogen paa ureglementeret Sted. Man udesperrede hende fra alle Livets høiere Anliggender og Interesser, altid i Kvindelighedens Navn […] Man holdt hendes Aand kuet og tillod hende kun at leve i sit Hjerte og dets Længsler»

Fra essayet «Om Kvinden og hennes Stilling» av Camilla Collett.