Dette er et forsøk på å tenke- og skrive videre med Peer Gynt – og ta utfordringen, og ta sjanser, skriver Tore Vagn Lid.
Jeg fikk et brev i hende, fra forfatteren Henrik Ibsen, sendt 1872. En enkelt setning ble avgjørende for meg. Han skriver om det han har kalt «Peer Gynt – et dramatisk dikt» (som visst nok er ment for å leses, men ikke spilles):
«Den er vild og formløs, hensynsløst skrevet, således, som jeg kun turde vove at skrive langt borte fra hjemmet».
En teatertekst som noe vågalt, det fascinerer meg. Det Ibsen her kaller «formløs» og «hensynsløs», røper en risikovilje hos en ung dramatiker som gjør at diktet «Peer Gynt» skiller seg ut, ikke bare i tekst-historien men også i Ibsens egen historie. Og selv om hans hundre og femti år gamle brev jo ikke er sendt til meg, har jeg likevel valgt å lese det som en invitasjon, en oppfordring – fra en kollega til en annen; kom igjen, ta sjanser! ikke vær for respektfull. Dra gjerne «bort fra hjemmet», kom deg ut av komfortsonen! Vel, jeg har valgt å ta utfordringen; fulgt oppfordringen, og sitter derfor her med en ny versjon, et nytt forsøk på å tenke – og å skrive videre med «Peer Gynt».
Når man (sammen med så mange andre) har valgt å begi seg inn i dette velkjente terrenget, men samtidig velger å sette opp teltet andre steder enn ved obligatoriske severdigheter som «bukkeritt», «dovregubber» og «løk-skrelling», så ser man ikke bare den berømte dramatikeren, men også filosofen og aktivisten Ibsen spille seg ut. Jeg er fascinert av Ibsens kritiske, filosofiske metode da han første gang slapp løs sitt «dramatiske dikt» på et lesende publikum for drøye hundre og seksti år siden.
«Peer Gynt DUB» er ikke først og fremst et teaterstykke, men en komposisjon – i utvidet forstand.
Skrevet og planlagt for åtte likeverdige spillere, med og uten instrumenter, skjuler selve manuset, med sitt fokus på ord, hvordan disse bokstavene og setningene allerede i utgangspunktet er tenkt opp mot en musikalsk struktur og inn mot klanglige og rytmiske ideer. Utgangspunktet for «Peer Gynt Dub» var her kanskje like mye Edvard Grieg som Henrik Ibsen. Men da nettopp ikke Griegs «Peer Gynt Suite». Snarere var det for meg en dyp interesse for hans langt mindre kjente verk «Ballade i G-moll» (Op.24), skrevet året etter Peer Gynt musikken.
I denne DUB-miksen av toner, klanger og bilder, tones noen av Ibsens mange motiver og stemmer ned eller ut for at andre – og for meg vesentlige – skal kunne tre i forgrunnen.
Dette er et utdrag fra essayet til Tore Vagn Lid, som du kan lese her