Brennbare tema

 Hvem er du egentlig?

I PeerGynt DUB møter Ibsens personligheter vår tids tiltro til personlighetstester og analyser av psykologiske profiler. I Ibsens originale manus er identitetsproblematikk og spørsmål som «hvem er jeg?» og «hva betyr det å være seg selv»? sentrale. Finnes det en kjerne i personligheten? Eller er vi bare lag på lag med ulike roller som vi tar på oss?

I det som er kjent som «løkscenen» i slutten av Ibsens stykke, vil Peer Gynt finne ut hvem han egentlig er. Han holder en løk i hånden og prøver å skrelle av seg rollene, én for én. Løken han skreller mens han snakker med seg selv, blir et bilde på jakten etter en kjerne – etter noe han med sikkerhet kan si er hans innerste vesen, ham selv.

I dag er personlighetsjakten en del av både jobbintervjuer, BI-kurs i ledelse og populære NRK-serier. Vi har også gentester og rettspsykiatriske diagnoser for å kunne slå fast hvem man egentlig er. I PeerGynt DUB blir både Peer Gynt og de andre kjente karakterene konfrontert med dagens oppheng i «personlighetsscore». Finnes det en fare for at alle de tilgjengelige svarene på «hvem man egentlig er» også er en oppfordring om å være oss «selv – nok»?

Mødre som øver opp sine sønner i kunsten vinne

I «PeerGynt DUB» spiller mødrene en hovedrolle. Fra «Åse» stråler en morsrolle med dype politiske og eksistensielle implikasjoner, ikke bare for den vesle Peer, men også for oss. Slik blir moren som øver med sønnen et sentralt for hele forestillingen. Preget av et samfunn av hierarki, materialisme og angst for å mislykkes, forberedes den vesle gutten – med alle midler – til å skulle bli den vinneren hun selv så desperat trenger at han blir.

Å dikte virkelighet i sitt bilde

Om og om igjen forsøker vår «Peer» å tvinge virkeligheten rundt seg til å stemme med hans egne ønsker og forestillinger; i bergveggen i «Ronden» ser den desperate Peer helt tydelig sitt kommende palass, og i skyene på kveldshimmelen evner han å se seg selv ri i triumftog som en framtidig keiser. Senere lykkes mor Åses sønn å tvinge virkeligheten til å spille på lag med hans egen forestilling om hvordan den bør være: Diktekunsten hun så systematisk har trent ham opp i som liten, blir til virkelighet. Ikke først og fremst for den som tror sterkt nok, men for den som er sterk nok til å – med alle midler – sette sitt dikt om i økonomisk, seksuell og politisk praksis. For om det er mulig å dikte virkeligheten i sitt bilde, vil ikke da den sterkeste fortelleren med den sterkeste fortellingen være den som bestemmer hva som til enhver tid er virkelig?

Griegs musikk

Musikken som Edvard Grieg skrev til «Peer Gynt» er verdenskjent og i Norge kan de aller fleste nynne til «Dovregubbens hall» og «Solveigs sang». Selv hadde Grieg utfordringer med denne musikken:

I et brev til sin gode venn Frants Beyer 27. august 1874 skrev Edvard Grieg:

«Med Peer Gynt går det meget langsomt, og at blive færdig til Høsten er der ikke Tale om. Det er et forfærdelig umedgjørligt Æmne, enkelte Steder fraregnet, som f. Ex. der, hvor Solveig synger, det har jeg også Altsammen gjort. Og så har jeg gjort Noget til Dovregubbens Hal, som jeg bogstave­lig ikke kan tåle at høre på, således klinger det af Kokager, af Norsknorsk­hed og Sigselvnokhed! Men jeg venter mig også at Ironien skal kunne føles».

«PeerGynt DUB» er ikke først og fremst et teaterstykke, men en komposisjon – i utvidet forstand. Skrevet og planlagt for åtte likeverdige spillere, med og uten instrumenter, skjuler selve manuset, med sitt fokus på ord, hvordan disse bokstavene og setningene allerede i utgangspunktet er tenkt opp mot en musikalsk struktur og inn mot klanglige og rytmiske ideer. Utgangspunktet for «PeerGynt DUB» var her kanskje like mye Edvard Grieg som Henrik Ibsen. Men da nettopp ikke Griegs «Peer Gynt Suite». Snarere var det for meg en dyp interesse for hans langt mindre kjente verk «Ballade i G-moll» (Op.24), skrevet året etter Peer Gynt musikken, som motiverte og inspirerte. Hørbart – og uhørbart; dette store variasjonsverket over en gammel ballade (som Grieg selv – feilaktig skulle det vise seg – trodde var norsk), klinger derfor med gjennom hele det kommende «manuskriptet» og – forhåpentligvis – også gjennom hele den kommende forestillingen.