Ibsen er kanskje mest kjent for sine realistiske dramaer som belyser samfunnsproblemer, men i sine siste år fordypet han seg mer i menneskenes psykologi.
Ibsen utga til sammen 26 dramaer og én diktsamling. Hans verk deles gjerne inn i fire deler:
- De nasjonal-romantiske og historiske dramaene (som Catilina og Kongsemnerne)
- Idè-dramaene (som Brand og Peer Gynt).
- De realistiske samtidsdramaene (som Samfundets støtter, Et dukkehjem, Gjengangere og En folkefiende.
- De psykologiske og symbolske dramaer
Fra realisme til symbolisme
Temaene i de realistiske dramaene var ofte samfunnsproblemer, men så begynner Ibsen å interessere seg mer for det symbolske og det underbevisste hos menneskene. «Symbolismen» viser til en retning innen kunsten der man forsøkte å trenge inn i menneskets indre. I motsetning til realistene og naturalistene, var ikke symbolistene fornøyd med å gjengi den ytre virkeligheten så riktig som mulig. De mente kjernen, det essensielle og ekte, lå bak overflaten.
I «Lille Eyolf» og de andre siste stykkene til Ibsen, konfronteres hovedpersonene med dilemmaer som er mer abstrakte og eksistensielle: Hvordan skape mening med livet, hva det vil si å oppfylle sine drømmer, og hvordan man kan bøte for synd?
Gjennom det tjuende århundret ble Ibsen stadig mer kjent for å være en mester i å gjennomlyse det underbevisste i oss, og utforske vår psykologi.
Den verdensberømte psykoanalytikeren Sigmund Freud begynner i denne perioden å utvikle sine teorier om det underbevisste. Freud leste mange av Ibsens drama, og brukte flere av Ibsens karakter som eksempler i sine studier.
Bruk av symboler og bilder gir en mer nyansert og kompleks fremstilling av virkeligheten og menneskenes indre liv. Det åpner også opp for flere mulige tolkninger.
Gjennom symbolbruken nærmer Ibsen seg ideen om det underbevisste. Flere av skikkelsene har en drivkraft som de selv ikke har full oversikt over.