Frem til 1900 hadde Fattigvesenets kontor for utsatte det offentlige ansvaret for å finne nye hjem til foreldreløse i Norge. Der skulle de få pleie og lære nok til å klare seg selv etter de var fylt 15 år. Den gang var det bare de rike som kunne la barn få være barn, leke og ikke ha så mange plikter. For de fleste familier var barna nødvendig arbeidskraft, og de måtte jobbe fra de var små.
Pleieforeldrene skulle å sørge for at barna fikk mat, et sted å bo, klær, skolegang og opplæring i nyttig arbeid. Mange av pleieforeldrene så på barna som billig arbeidskraft, og mange måtte arbeide hardt. Det var innført en lov mot barnearbeid i industrien i byene i 1892, men den gjaldt ikke på landet.
I dag er barnearbeid forbudt i Norge, og barnevernslovene har som prinsipp å alltid ha barnas beste som utgangspunkt. I fattige land er det fremdeles flere millioner barnearbeidere, og det er det mange som kjemper for å få en slutt på.
FN har også vedtatt en egen barnekonvensjon, med rettigheter som gjelder alle barn i verden.
Barnas rettigheter
Barnekonvensjonen er på over 30 sider og har 54 punkter, men her er noen av de viktigste. Les dem høyt:
- alle barn er født frie og er like mye verdt
- alle barn har rett til lek, fritid og hvile
- alle barn har rett til helsehjelp og nok mat og drikke
- alle barn har rett til navn og nasjonalitet
- alle barn har de samme rettighetene
- alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til
- alle barn har rett til beskyttelse og trygghet
- alle barn har rett til gratis grunnskole
- alle barn har rett til beskyttelse mot utnytting i arbeid
Her kan du lese flere: FNs konvensjon om barnets rettigheter – regjeringen.no