Henrik Ibsen
Henrik Ibsen (1828-1906) var en norsk dramatiker og lyriker. Ibsens liv strakte seg over 78 år. Han levde i en tid preget av store endringer. Ibsens dramatikk revolusjonerte teaterkunsten, og bidro til å skape debatt og endring. I dag regjerer han sammen med William Shakespeare som den mest spilte dramatikeren i historien. Stykkene hans spilles fremdeles verden over. Ibsen blir ofte omtalt som «det moderne dramaets far».
Barndom i Skien
«Skien var i mine barneår en overmåde livsglad og selskabelig by, ganske modsat af hvad den senere skulde blive» – Ibsen om Skien.
20. mars 1828 blir Henrik Ibsen født i i Stockmannsgården i Skien, sønn av Marichen (født. Altenburg) og Knud Ibsen. Familien tilhører Skiens overklasse, men da Ibsen er åtte år blir faren slått konkurs.
Mange tror Ibsens barndom og oppvekst inspirerte miljøer, personer og hendelser vi finner hans dramatikk og diktning, men mye om Ibsens oppvekst er uvisst.
Etter konfirmasjonen i 1843 flyttet Ibsen til Grimstad og ble apotekerlærling. I 1850 dro han til Christiania (Oslo) for å studere. Han besøkte foreldrene, men det var siste gang han vendte tilbake til Skien og siste gang han så dem.
Silhuett fra ca. 1815. Ibsens mor Marichen Altenburg lengst til høyre, hennes foreldre Hedevig Paus og Johan Andreas Altenburg i midten, og Knud Ibsens halvbror og Marichens fetter Henrik Johan Paus til venstre for Hedevig. Portrettet er det eneste som eksisterer av noen av Ibsens foreldre.
Ibsen og etableringen av et nasjonalt teater i Norge
Ibsen begynte å skrive dramatikk midt på 1800-tallet i en tid preget av økende bevissthet omkring norsk identitet og kultur. I 1851 flyttet han til Bergen og ble en del av Ole Bulls nyopprettede Det Norske Theater (senere Den Nationale Scene). Teateret hadde som mål å skape en norsk teatertradisjon, med norsk dramatikk, norsk språk og norske skuespillere på scenen. Dette nye teateret skulle erstatte den danske teatertradisjonen, som hadde dominert selv om det var gått flere tiår siden den politiske foreningen med Danmark ble oppløst i 1814.
Ibsen skriver flere nasjonale historiedrama i denne perioden. Sentrale eksempler på dette er «Kjæmpehøjen», «Gildet på Solhaug», «Hærmennene på Helgeland» og «Kongs-Emnerne».
Årene i Bergen er formgivende for den unge dramatikeren. Han får arbeide praktisk med iscenesettelse, drar på studiereiser og fordyper seg i ny tenkning omkring teater og dramatikk. Blant annet leser han Herman Hettners Det morder drama, som fremhevet at konfliktene i et drama ikke kun kan baseres på de ytre, historiske hendelsene, men også de indre konfliktene til individene som skildres.
Etter årene i Bergen flytter han i 1857 til Christiania. Årene skulle bli vanskelige for Ibsen og i 1864 drar han fra landet. Kort tid etter kommer hans store kunstneriske gjennombrudd med «Brand» (1866) og «Peer Gynt» (1867)
Bildet er tatt i forbindelse med Ibsenjubileet i 1928. Kostymene og scenografien er hentet fra den originale oppsetningen av «Gildet på Solhaug» et drama av Ibsen som hadde premiere på Det norske Theater i Bergen (forløperen til DNS) 2. januar 1856.
Ibsen og det moderne gjennombrudd
Når Ibsen forlater Norge i 1864 forlater han også det nasjonale prosjektet. I løpet av noen år går Ibsen fra å dyrke fortiden til å rette fokuset mot samtidens problemer. «De unges forbund» (1869) hintet om disse endringene, men med dramaet «Samfundets støtter» i 1877 signaliserte Ibsen at han for alvor ville ta del i det som kalles det moderne gjennombrudd.
Det moderne gjennombrudd ble igangsatt av den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes i 1870. Brandes insisterte på at kunstnere skulle «sette problemer under debatt». Dette førte til store endringer innen kunst og kultur. Brandes og Ibsen blir sett på som åndelige tvillinger og utvekslet mange brev.
Ibsens realistiske samtidsdrama
Dramatikken Ibsen skriver nå kalles realistiske samtidsdrama. «Et dukkehjem», «Gjengangere» og «En Folkefiende» er noen av de mest sentrale verkene. Det er dramaene Ibsen skriver nå som gjør at han omtales som det moderne dramaets far.
Hva er det som kjennetegner dramatikken Ibsens skriver i denne perioden?
Tematikk: Problemer under debatt
Karakteristisk for Ibsens realistiske drama er at de skildrer hvordan samfunnsmessige problemer og utfordringer påvirker livet til menneskers liv. På denne måten greier han å engasjere publikum i aktuelle problemer.
Noen av de temaene Ibsen belyser i sine drama er maktmisbruk, ekteskapet som institusjon og kvinners muligheter til å leve et fritt liv. Et viktig og sentralt spørsmål som dukker opp hos Ibsen er knyttet til frihet. Er vi frie, eller undertrykkes vi av samfunnets forventninger og krav til oss?
Form: Når fortiden innhenter deg
Dramaturgi: Når en skal diskutere og analysere et drama eller en teaterforestilling er det vanlig at en ser på skuespillets oppbygning: hvordan handlingen er satt sammen. Det kalles stykkets dramaturgi.
I Ibsens realistiske samtidsdrama foregår alt som skjer på scenen i nåtid, og strekker seg over noen få dager. I løpet av denne tiden innhentes skikkelsene av fortiden. Hendelser og avgjørelser som ble fattet langt tilbake i tid avsløres gjennom samtaler og konfrontasjoner. Når disse hemmelighetene blir avslørt fører dette til store og ofte dramatiske endringer. Ibsens dramaturgi (måten handlingen er strukturert på) kalles retrospektiv teknikk.
Utrykk: En illusjon av virkelighet
Realisme i teateret betyr at man fremstiller en virkelighet som er overbevisende og troverdig. De miljøene som skildres skal være en overbevisende gjenspeiling av den virkeligheten som finnes utenfor teateret. Publikum skal kunne se seg selv i skikkelsene på scenen, og føle at det er som å kikke inn i sin egen stue.
Skuespillerne skal oppføre seg og snakke som om de er virkelige personer. Det at publikum er tilstede i salen skal ikke påvirke dem. Det er som om det finnes en usynlig vegg – det som kalles den fjerde vegg – mellom scenen og sal.
Dette gjør at realismens teater fikk tilnavnet titteskapsscener: Det skulle gi publikum inntrykk av at de så inn i et virkelig hjem – et hjem som lignet deres eget.
Tilbake til Norge
I 1895 flytter Ibsen tilbake til Norge i en leilighet på hjørnet av Arbiensgate og Drammensveien i Kristiania. Her blir han boende frem til sin død i 1906.
1. juni 1906 ble Ibsen begravet. Aftenposten skrev:
«Udenfor kirken og i gaderne rundt om havde der trods det uheldige veir samlet sig en menneskemængde saa stor, som vel sjelden tidligere ved en lignende begivenhed her i byen. Men over det hele hvilede der en høitidelig stillhed, man kan vente hos et folk, der deltager ved sin største søns sidste, tause færd. I timevis stod man og ventede rolig derude, medens regnet strømmede ned fra den triste, graa himmel.»