En utøver i en blå kjole opplyst av et søkelys på en scene med andre skuespillere i bakgrunnen.

Ord fra regissøren: Melancholia i teaterkjelleren, mellom tøys og tristesse

Claire arrangerer et staselig bryllup for sin kjære søster, Justine. Men hvorfor er Justine så fraværende store deler av kvelden, både fysisk og psykisk? Hva er det som plager henne? Justine forsøker så godt hun kan. Hun gjør sitt beste for å innfri forventningene fra andre og til seg selv. Men kvelden ender likevel med at brudgommen forlater bryllupet. Ekteskapet varer altså kun et par timer. Parallelt med den mislykka bryllupsfesten er her også noe annet som nærmer seg faretruende. En lyseblå planet – Melancholia – trer fram på himmelen, i en bane som peker mot jorden. Vil Melancholia passere kloden vår – eller er dette slutten, Apokalypsen?

I tillegg til å være en fortelling om tungsinn og undergang, er Melancholia et kammerspill mellom to søstre. Søstrene gjennomgår hver sin krise, den ene en indre krise, den andre en ytre. Vi kan undre oss over på hvilke måter disse krisene henger sammen og hva de betyr, men begge er like brutale og virker uunngåelige og altoppslukende. Forestillingen er en undersøkelse av de to søstrenes ulike opplevelser av tilværelsen. Mens Claire opplever frykt for noe konkret, for jordens undergang, har Justines angst ikke noe objekt. Claire forsøker å vise forståelse for søsteren sin, men problemet er akkurat det – at hun ikke forstår. Justines reaksjon på Claires frykt er like lite forståelsesfull. Begge to savner empati fra søsteren. Hvorfor evner da ingen av dem å vise forståelse for den andres reaksjon?

Vi har valgt å undersøke de to søstrenes reaksjoner gjennom en verden litt ulik vår egen. Sammen med scenograf og kostymedesigner Tone Aminda Gøytil Lund, komponist Fredrik Storsveen, lysdesigner Arne Kambestad og et fantastisk lag av skuespillere og håndverkere fra DNS, har vi laget et eget univers, en forskyvning av vårt eget. Her gjelder andre regler. Med et formsterkt språk undersøker vi alvorlige tema gjennom naivisme og humor. Rasjonaliteten strekkes og forlates. Når det brister for karakterene oppstår det revner og emosjonelle lekkasjer som kommer til uttrykk på uvante måter. Derfor blir veien kort mellom tristesse og tøys. Det er viktig å påpeke at tøys her er ment i seriøs betydning, både som virkemiddel og undersøkende metode. I det melankolien møter humoren kan det kanskje oppstå noe tredje? Verken tragedie eller komedie, men noe midt imellom som kanskje også viser fremover? Mens Melancholia nærmer seg, rekker vi kanskje å bli bedre kjent med menneskets reaksjonsmønster, gjennom et annet språk enn det vi vanligvis bruker.

Hjertelig velkommen til Melancholia i kjelleren, til en forestilling mellom tøys og tristesse.

Maria Drangeid, regissør