Når teksten møter de riktige menneskene

Karakterene i «Dette er ikke oss» heter MIN MOR, MIN FAR, MIN SØSTER og MIN BROR. Tidligere har jeg skrevet i første person entall, det finnes et JEG i alle mine tidligere tekster, men i dette stykket er JEG altså ikke til stede. Og det er klart det påvirker familien vi møter. De fire karakterene er ganske fremmedgjort i rollene de har som mor, far, søster og bror. Vi følger dem i ett døgn, eller på en lang dags ferd gjennom det uvirkelige. Hva dette uvirkelige er, må du komme for å oppleve.

Det hele startet med at jeg skrev en kort tekst, en enakter, for DNS våren 2020 da teatret skulle åpne forsiktig igjen etter den første nedstengningen. I etterkant kjente jeg at jeg kunne tenke meg å skrive mer om familien som dukket opp i enakteren, og DNS ville gjerne ha fortsettelsen. Halvannet år etterpå var denne teksten klar.

Perfekt match det kunstneriske laget
Når jeg skriver forsøker jeg å la være og tenke på at dette skal bli teater. Noe som nok var enklere da jeg skrev de første stykkene mine, og ennå ikke hadde opplevd hva som skjer når tekst møter skuespiller, i rommet, på scenen. Jeg skriver ganske åpent, uten tydelige sceneanvisninger eller noen bestemt geografi og tid, jeg forteller lite eller ingenting om hvordan omgivelsene ser ut eller hvor karakterene befinner seg. Det tror jeg kan oppleves utfordrende for de som skal jobbe med tekstene mine. Men veldig frigjørende også, for den riktige regissøren og de riktige skuespillerne! Ja, sånn tenker jeg. Og her ved DNS har det oppstått noe helt fantastisk mellom teksten og det kunstneriske laget. Jeg vil si det er perfekt match, skuespillerne er så gode.

Det er fantastisk å høre sin egen tekst bli framført. På den første leseprøven blir jeg alltid sittende og grine. Men etter hvert har jeg lært at det bare får skje, jeg anstrenger meg ikke lenger for å holde tårene tilbake. Det er sterkt å oppleve at en tekst som først har vært bare min, plutselig blir tatt på alvor av mange, og at alle tar teksten til seg på hver sin måte. Jeg forsøker å besøke prøvene et par ganger fram mot premieren, slik at jeg vet litt om hva jeg får se til slutt. For en urpremiere høres jo i teorien flott ut, men i praksis kan det være ganske fælt å sitte og oppleve noe for første gang, sammen med andre publikummere. Hvis jeg derimot er litt forberedt, kan jeg lettere slappe av og ta inn det som skjer, uten å tenke så mye på hva de andre synes.

Må finne tydelige stemmer
Om det er annerledes å skrive for scene? Både ja og nei. Det at jeg nå skriver for scenen, setter nok litt preg på bøkene mine. Den forrige romanen min, Mine venner, ser jo nesten ut som et skuespill, teksten låner mange grep fra dramatikken. Samtidig er det nok sånn at jeg starter på samme måte når jeg skriver dramatikk som når jeg skriver prosa: Jeg må finne tydelige stemmer med brennende spørsmål. Men jeg har altså ingen formening om hvordan ting skal se ut. For så si det litt banalt: Jeg hører stemmer og forsøker å fange det de sier.

Etter å ha vært innom prøvene noen ganger, må jeg si at jeg faktisk gleder meg til premieren. Jeg har enorm tro på denne gjengen her.