search

Nådeløs skildring av menneskers sårbarhet

Regissør Morten Borgersen håper «Stillheten» skal gjøre publikum litt klokere, åpnere og mer ettertenksomme i eget liv.

Morten Borgersen er skuespiller, forfatter og teaterregissør, og han har arbeidet ved flere av landets teatre. Han var teatersjef ved Den Nationale Scene (DNS) fra 2001 til 2008, og i 2021 var Borgersen tilbake på DNS som regissør på forestillingen «Engler i Amerika». Nå er det dramatiker Lars Noréns stykke «Stillheten» som engasjerer ham på Lille Scene på DNS. Et stykke som balanserer hardtslående realisme med omsorg og håp.

Fortell om «Stillheten», og hva forestillingen handler om
«Stillheten» er skrevet av Lars Norén, en av vår tids viktigste og beste dramatikere. Og vi har til og med Norgespremiere på stykket, så det er ikke verst. Det handler om en familie i relasjonen mor, far, foreldre, søsken. En historie om en familie i krise, en ganske dysfunksjonell familie, men en familie med et håp i bunn likevel.

Hvem er karakterene i forestillingen?
Det er fire karakterer, det er mor og far. Far er alkoholiker, mor har en kreftsykdom og er døende. Det er to sønner, den eldste sønnen er den som har tatt ansvar i familien i alle år. Vi vet jo hvordan det ofte går med barn og unge som må ta det ansvaret som foreldrene burde tatt. Den yngste har vært borte fra familien en stund, han kommer tilbake og har en viss ustabilitet psykisk. Så på mange måter er det en historie om det sviktede barnet. Disse to sønnene, som foreldrene ikke har hatt tid til, ikke har hatt omsorg nok for, fordi de har vært så opptatt av seg selv og sine problemer.

Er «Stillheten» selvbiografisk fra Lars Norén?
Det er absolutt selvbiografisk. Det er siste del av en triologi, som handler om den samme familien som bor på et hotell som har sett sine bedre dager. Lars Norén vokste selv opp på et slikt hotell i Skåne, med en alkoholisert far, med en bror og en mor, så han skriver alltid ut fra sitt eget liv. Den yngste karakteren, den yngste sønnen, er nok hans alter ego, men det er jo ikke en biografisk historie – her er det også diktning i tillegg. 

Hva er det med konseptet familie som gjør relasjonene så sårbare?
Vi har jo alle, eller nesten alle, et forhold til det å ha en familie eller være i en familie, ville bort fra en familie, ville tilbake til en familie. Noen har sagt en gang at familien er det farligste stedet å oppholde seg, og det kan det faktisk til tider være. Båndene og relasjonene er så tette og så sårbare, og det er så vanskelig å bryte de båndene man kanskje burde bryte. Jeg tror det ligger veldig mye gjenkjennelse i denne tematikken om en familie. Det er en familie som absolutt vil ha kjærlighet, men de evner ikke alltid å ta imot den, og de evner ikke alltid å gi den. 

Hvem appellerer stykket til?
Til alle som har vært i nærheten av en familie. Jeg tror det appellerer til veldig mange fordi gjenkjennelsen er så stor, og han skildrer oss på en slik måte at vi, uansett om vi ikke har hatt det like dysfunksjonelt, så forstår vi mye av den tematikken på forskjellige nivåer i livene våre. For voksne mennesker og for ungdom, jeg tror det er mye å hente her. Lars Norén skildrer oss ganske nådeløst, men han skildrer oss også med en stor forståelse av hvem vi er, og med en omsorg.

Hva håper du publikum vil sitte igjen med etter forestillingen?
At de tenker litt gjennom hvordan de selv er i relasjonene sine. Nei, jeg skal ikke pålegge dem det, men jeg tror det vil gi dem en ettertanke om hvordan man forholder seg i en relasjon enten det er i et forhold, eller til søsken, eller til foreldre. Stykket handler mye om avvisning og det å ikke bli sett, og om uforutsigbarhet. Men jeg håper man går ut og tenker at det er muligheter for å klare seg. 

Jeg håper at forestillingen og historien skal gjøre publikum litt klokere, litt åpnere, litt mer ettertenksomme på de livene man selv fører og de relasjonene man er i, og hvordan man oppfører seg mot hverandre.

Hvordan er det er å være tilbake til DNS og Bergen?
Det er veldig hyggelig, teateret har en stor plass i hjertet mitt. Jeg har jo vært her i mange år tidligere, først som skuespiller på 1980-tallet, og etter hvert som teatersjef på 2000-tallet. Det er veldig fint å være tilbake, både i byen og på teateret. Ikke minst etter at vi gjorde «Engler i Amerika» i fjor, er det stas å komme tilbake og jobbe med noen av de samme skuespillerne igjen.