Nabokjerring lager humor av grenseoppganger

Ane Skumsvoll bobler over av fakta og komiske, følelsesladete historier om absurde grensetvister, hekkproblematikk og gjenkjennelige nabokrangler. Sånt blir det moro av!

Tekst: Silje Gripsrud Foto: Andreas Roksvåg

Det er et utømmelig tema som skal utforskes i forestillingen «Der går grensen!» Ane Skumsvoll står bak stykket som har urpremiere 16. mai, og hun skal selv stå på scenen sammen med skuespillerkollega og musikervenn Håkon Moe.

– Hva skal dere servere publikum på Lille scene?

– Vi skal le av absurde nabokonflikter. Forferdes over regelryttere. Irritere oss over manglende grensesteiner. Nikke gjenkjennende til at folk «tar seg til rette». Forske i vår indre nabojævel. Og bli litt klokere når vi får høre andres historier – og Norges historie – når det gjelder hvor grensen går.

– Når begynte du å interessere deg for nabokrangler?

– Samboeren min er akkurat ferdig utdannet landmåler. En dag kom han hjem med boken Den jævla naboen. Det er en fascinerende reise i noen av de mest absurde nabokranglene i Norge. Jeg leste den og ristet på hodet over galskapen. Men så tenkte jeg: kunne det vært meg? Hva er det som gjør at oppegående voksne mennesker krangler i 20 år om hvor de felles søppelkassene skal stå? Hva er det som driver et menneske til å gå til fysisk angrep på naboen? Konklusjonen så langt: ja, det kunne vært meg.

 – Hvordan har du samlet stoff til forestillingen?

– Jeg har lest bøker om eiendomshistorie. Jeg har klikket meg rundt på konfliktrådets sider. Jeg har snakket med advokater. Jeg har gått i meg selv og gravd frem historier. Jeg har funnet utallige litterære variasjoner over temaet. Men mest av alt har jeg snakket med venner og bekjente og folk jeg møter på min vei. Alle har en historie å fortelle. Jeg gleder meg til å snakke med flere folk som kan opplyse meg ytterligere. Det er et tema som opptar både filosofer, sosialantropologer, advokater og psykologer. Hvis jeg er heldig vil noen av dem komme og besøke meg på scenen.

 – Hvorfor tror du nordmenn er på verdenstoppen i nabokonflikter?

– Jeg vet ikke om det er særnorsk, men det er i alle fall mange eksempler på beskrivelser av grenser der man nevner landemerker som ikke lenger fins. Det er klart det er duket for konflikt når to naboer skal bli enige om hvor potetåkeren lå for 100 år siden. En annen grunn tror jeg er at vi har det så godt og at det er så sterke følelser involvert. Advokat John Christian Elden har bl.a. sagt at han gjerne opplever større vilje til forsoning i alvorlige straffesaker enn i nabokrangler. Jeg tror nesten vi snakker om en følelse som er like sterk som forelskelse og sorg. Noe som bor i ryggmargen og magen og hjertet.

– Er du selv en god nabo? 

– Jeg har en latent moralpolitibetjent i meg. Og jeg skammer meg hver gang hun dukker opp. Hun som rister på hodet, hever øyenbrynene og slår ut med hendene hvis en bil har parkert feil eller noen ikke hjelper til med å løfte barnevognen inn på bussen.

Jeg tror jeg er verdens beste nabo HVIS FOLK SPØR FØRST!!!! Jeg tror jeg er verdens verste nabo hvis folk TAR SEG TIL RETTE… Det oppsummerer nok ganske godt mitt syn på saken. At alt blir litt lettere hvis vi faktisk tør å snakke sammen.

Tettere på Der går grensen