Mennesket og ilden

Et arbeidslag i mørket
Midt ute på havet går fem oljearbeidere på nattskift. De skal bore seg flere kilometer ned i jordens indre, mens året går mot sin mørkeste natt. I «Ildens historie», som har urpremiere hos DNS i Hallen USF i november, møter vi oljearbeiderne både på jobb og i fortellingene om livene deres.

– Forestillingen handler om fem oljearbeidere på en boreplattform som jobber seg gjennom årets mørkeste natt. Mellom arbeidsøktene får vi høre livshistoriene deres. Samtidig speiles disse fortellingene i en større historie om menneskets forhold til ilden, forteller Demian Vitanza.

I arbeidet med stykket har Vitanza møtt flere oljearbeidere som kilder for fortellingen. Han ønsket å skildre et fellesskap som holder sammen, men der hver enkelt også bærer på sitt.

– Jeg har møtt mange hyggelige oljearbeidere underveis i skriveprosessen, og jeg ville skrive fram et godt og varmt arbeidslag. Samtidig har hver og en av dem noe som gnager i livet, mest av alt en form for ensomhet. Bålet som en gang samlet oss, har blitt erstattet av motorenes ild, bevegelsens ild, som tar oss med vekk fra hverandre. Med skorsteinen fikk vi bedre inneluft og private rom, men også et mer isolert liv. Jeg tror karakterene prøver å klamre seg litt til hverandre så godt de kan.

To millioner år med ild
Ilden har vært med på å forme mennesket, fra de første bålene til den moderne verden.

-Uten ild hadde det ikke vært noen homo sapiens. Det kan vi med rimelig sikkerhet slå fast. Den varmebehandlede maten ga kroppen mer næring, så hjernen vår kunne vokse. Vi har forholdet til ilden i DNA-et vårt. Fra homo erectus til det postmoderne mennesket har ilden vært med hele veien, fra fruktbarhetsritualer til kremasjon, i utviklingen av keramikk og betong, glass og metall, fra hellig ild til kuler og krutt. Fra dampmaskinen til klimakatastrofen. Oljeplattformen gir bare et øyeblikksbilde av en to millioner år lang historie, hvor menneskenes forhold til ilden er nær et bristepunkt.

Storhet og stusslighet
Mennesket har lært å hente opp krefter fra jordens indre og bygge konstruksjoner som knapt er til å fatte. Men hva bruker vi all denne oppfinnsomheten til? Det er et spørsmål Vitanza utforsker i arbeidet med stykket.

-I forarbeidet til dette stykket var jeg ute på en oljeplattform. Det er jo en mektig konstruksjon, basert på enorme mengder vitenskap og teknologisk kreativitet. Så borer vi hundrevis eller tusenvis av meter og finner hundre millioner år gammel olje. Det er storheten. Men så tenker jeg på at vi bruker denne fantastiske teknologien på å holde liv i en sivilisasjon befolket av oss mennesker med våre små og stusselige problemer. Hele det enorme apparatet for å holde liv i – ja, hva da? – ensomhet, utroskap og banale krangler? Der er det en kontrast jeg har gnagd en del på.

Bålet som samler oss
Teateret er også et sted der mennesker samles for å oppleve og fortelle historier. Har ilden og teateret noen felles egenskaper?

-Absolutt. Det finnes en antropolog som heter Polly Wiessner som har skrevet om hvordan et jeger- og sankersamfunn i Namibia har helt annerledes samtaler på dagtid og rundt bålet. På dagen er det sladder, humor og ting som har med jakt og sanking å gjøre. Rundt bålet er det nesten bare fortellinger. Jeg tror det sier noe dypere om mennesket og ilden og fortellingene. Men det er mer: både teateret og ilden begynner som en sirkel utendørs, og omtrent samtidig med at innendørs titteskapteateret blir vanlig i Europa, blir også ilden plassert inne i en peis, som er et slags titteskap i veggen. Det er nesten skremmende synkront. Kanskje er ilden i seg selv et teater. Eller kanskje teateret imiterer ilden.

Å fortelle om det som er vanskelig å se
Klimakrisen er en del av den store historien om menneskets forhold til ilden. Hvordan kan man best fortelle om en krise som utspiller seg over så lang tid, og som ofte skjer langt unna oss selv?

-Klimakatastrofen har et dramaturgisk problem. Krisene utspiller seg et helt annet sted og en helt annen tid enn der problemene skapes. Dessuten skapes problemet av mange og over lang tid. Man kan selvfølgelig bare vise scenarioer hvor klimakrisen utspiller seg, men det kan fort bli litt platt. Som fortellere må vi virkelig vrenge hjernen vår for å jobbe med denne tematikken på en fruktbar måte. Jeg tror det er umulig å virkelig lykkes, men jeg synes vi skal feile så godt vi kan.

Begynnelser og slutter
Til slutt vender Vitanza tilbake til de store spørsmålene – hvor kommer vi fra, og hvor er vi på vei?

-Hvis man begynner å pirke i menneskets forhold til ilden, blir man fort interessert i menneskehetens opprinnelse og slutt. Nå vil nok ikke klimaendringene utslette menneskeheten, men vi har allerede begynt å kjenne på såpass eksistensielle omveltninger at det minner om en slutt. Vanligvis forteller vi historier om individer, men hva med menneskeheten som helhet? Hva slags fortelling er det? Hva er begynnelsen og slutten i den historien?