Kristian Berg Jåtten og Ameli Isungset Abota

Meningsfulle mellomrom

– Jeg liker Jon Fosses tekster fordi de handler om vanlige folk. Han viser oss hvor stor avstand det ofte er mellom språket, og det vi tenker og gjør. Det er mye dramatikk i de mellomrommene,
sier Trine Wiggen.

«Namnet» ble spilt for første gang på Den Nationale Scene i 1995. Siden er stykket satt opp over hele verden og regnes som et av Jon Fosses beste, også av ham selv. Nå, 25 år etter urpremieren, er det Trine Wiggen som den gang spilte hovedrollen i stykket, som skal sette det opp. Hun har fått med seg et knippe av husets unge skuespillere og radarparet Bjørn Willberg Andersen og Sissel Ingri Tank-Nielsen som foreldre.

Å komme hjem

En ung gravid kvinne og kjæresten flytter hjem til foreldrene hennes like før nedkomsten. Det er ikke meningen de skal bli der så lenge, bare til barnet er født og de har funnet seg et eget sted å bo.

– Det er selvfølgelig ingen ønskesituasjon å flytte hjem igjen når man er blitt voksen. I en fase av livet hvor man helst vil løsrive seg og være uavhengig, er det fryktelig sårbart når man kommer hjem til foreldrene og faller inn i gamle dysfunksjonelle mønstre. Det kan være flaut å bli sett av noen utenfra – av en kjæreste for eksempel – når man er sammen med familien. På den andre siden ønsker man heller ikke at foreldrene skal se at man har utfordringer i parforholdet eller sliter med andre ting, sier
Wiggen.

Dypt menneskelig

«Namnet» er et av Fosses realistiske stykker og det er lett å forstå. Menneskene og de kompliserte relasjonene mellom dem, er veldig gjenkjennelige, synes Wiggen.

– Nesten alle familier går gjennom sårbare faser. De aller fleste ønsker seg et kjærlighetsfullt og ukomplisert forhold til familien, det er bare så vanskelig å få det til. Man blir så redd for å såre noen og man blir veldig lett såret selv. Det kan gjøre det forferdelig vanskelig å snakke sammen, sier Wiggen.

I familien vi møter i «Namnet», er det lettere å snakke om været, enn om utfordringene de har seg imellom og inni seg.

– Den språklige hjelpeløsheten, eller hva man skal kalle det, kan virke så idiotisk at det blir komisk. Men samtidig som det er absurd, er det også dypt menneskelig, synes Wiggen.

Regissøren vegrer seg for å karakterisere stykket, men er sikker på at det blir jordnært og underholdende. De som tror at Fosse er utilgjengelig vil bli overrasket og glad.

Fanger det ubegripelige

Folk som kjenner Fosse fra før, vil gjenkjenne det ordknappe, musikalske og poetiske språket i forestillingen. Dette er en viktig kvalitet som Wiggen vil løfte frem.

– Livets mysterium – hvorfor blir vi til, hvorfor dør vi, hvorfor er noen så ulykkelige at de vil dø, hvorfor forelsker vi oss i én og ikke i en annen – det er ubegripelig. Men jeg synes Fosse gjennom sin språklige musikk, har evne til å gripe det ubegripelige i små glimt, sier Wiggen.