– Mange kjenner seg igjen.

Vigdis Hjorth legger seg ikke opp i det kunstneriske arbeidet med iscenesettelsen av «Arv og miljø». Hun stoler fullt og helt på regissør Kjersti Horn.

Hva tenkte du da spørsmålet om dramatisering kom opp?

– Jeg tenkte umiddelbart JA! Jeg har fine erfaringer med dette fra før. Både Leve posthornet for Riksteatret og filmatiseringen av barneboken «Anne + Jørgen = Sant», synes jeg ble flotte. Når jeg i tillegg fikk vite at det var Kjersti Horn som skulle dramatisere «Arv og miljø» og sette opp stykket på DNS, var det ekstra gøy.

Hva er det med Kjersti Horn?

– Jeg har stor sans for Horns arbeid, for hennes ekspressivitet og ofte modige, sceniske grep. Hun har også en god måte å fange tematikken på. Horn har dramatisert og iscenesatt flere nye bøker som jeg har synes har vært spennende. I tillegg har hun jo et godt grep om klassikerne og satte opp blant annet hele Shakespeares Hamlet.

Hva er du mest spent på?

– Jeg legger meg ikke opp i det kunstneriske og stoler fullt og helt på Horn her. Men det er klart jeg er spent på hvordan fortellingen vil utspille seg på scenen, hvordan de for eksempel løser tidshopp og får frem Bergljots tanker.

Hvorfor tror du romanen har berørt så mange så sterkt?

– Dette er ikke en roman om seksuelle overgrep, men opplevelsen av å ikke å bli hørt. At ens egen fortelling underkjennes. Det tror jeg mange kjenner seg igjen i. De fleste familier har en offisiell historie som er temmelig perfekt, og hvis noen familiemedlemmer ikke deler denne, så merker man fort at det kleber et ubehag ved ens tilstedeværelse. Du blir gjerne invitert til merkedager der familien skal samles, men det trekkes et lettelsens sukk når du forlater selskapet. Arveoppgjør, og hva det kan velte frem i oss, er også gjenkjennelig for svært mange.

Er du bekymret for at debatten skal blusse opp igjen?

– Jeg er ferdig med det, og det er ikke noe jeg tenker mer på i forbindelse med stykket.