Intervju med regissør Terje Skonseng Naudeer: Livet banker alltid på døren

-Fosse har skrevet mange bra stykker, jeg har lest så og si alle stykkene og jeg synes dette er blant hans beste, kanskje det aller beste. Han skriver helt fritt og det skapes et indre trykk som er krevende, men veldig interessant å sette opp. Her er rom for at alle kan ta seg selv med inn.

Fortiden er med oss
Han og Ho flytter til et avsides hus for å være alene sammen, de skal isolere seg for å kunne gå helt opp i hverandre.

-Når vi møter dem i stykket, så har de tatt en stor avgjørelse. Vi har satt handlingen til ytterst ute i et havgap, slik at de virkelig har forlatt alt og alle.

Det viser seg fort at de ikke kan rømme fra omverdenen og seg selv.
-Hvis vi skulle si to ting Fosse skriver om, så er det familie og kjærlighet. Og her er det to personer som er en liten slags rar familie. De har en fortid som vi gradvis oppdager, men det er veldig åpent. Og det er jo en tematikk som hun tar opp med ham, kan man forlate alle? Og da begynner det å banke på døren.

På døren står mannen som solgte dem huset, han dukker opp og river opp parets skjøre forsøk på å isolere seg fra omverdenen.

-Han symboliserer fortiden deres. De har bestemt seg for å forlate alt, men det kan de ikke. Fortiden kommer alltid og banker på døren.

Man kan ikke bestemme seg for å være lykkelig 
Livet har en måte å snike seg innpå, uansett hvor langt bort de drar.

-Uansett hva de prøver å gjøre, så kan man ikke bestemme seg for å være lykkelig. Og det er et slikt mantra de snakker om hele tiden, at de skal være alene sammen, og de skal hvile i hverandre og sammen alene i hverandre og sånn. Men livet er ikke slik, man kan ikke bare bestemme seg for at man skal ha det bra.

Frykt for ensomhet
Stykket, som på overflaten kan fremstå som et trekantdrama med sjalusi, har en kjerne av frykt, forklarer Naudeer.

-Det handler om frykt, og det handler om kjærlighet, og det handler om ensomhet, og frykten for å bli ensom tror jeg. Og sjalusi kommer jo av frykt.

Lettere å isolere seg tidligere
Naudeer har valgt å legge handlingen litt tilbake i tid.

– Jeg tror det var lettere å komme seg bort på 60- og 70-tallet enn det er i dag, handlingen er derfor lagt i det tidsbildet. De vil jo isolere seg, og i dag er det nesten umulig, tror jeg. Men det var lettere før mobiltelefonen. Men det de baler med er like aktuelt i dag, uten tvil.

Stemninger gjennom lyd og lys 
Naudeer har både lysdesigner og komponist med i produksjonen.

-Vi arbeider realistisk med lyden, vi hører vind, bølger og måker, men vi bruker også lyden til å gå inn i hodet til karakterene, psykologisk. Vi går for eksempel inn i hodet til Ho for å vise frykten hun kjenner på. Så går vi ut igjen. Gjennom lyd og lys kan forsterke der vi er ute etter.

Sannheten skal folk få bestemme selv
Det nærmer seg premiere, og stykket skal snart vises for publikum. Naudeer håper det gjør inntrykk, og er opptatt av at publikum må få tolke det på sin måte.

-De teater- og kunstopplevelsene jeg har hatt som jeg husker, det er jo ting som har satt seg i meg, som har vart lenge. Jeg håper at stykket setter seg i folk, at de tar det med seg videre. Man behøver ikke være enig om tolkningen, det er veldig kjedelig når alle er enig om en ting, synes jeg. Sannheten synes jeg at folk skal få lov til å bestemme selv.