Klokskap, frekkhet og et varmt bankende hjerte

Kjersti er begeistret for Pernilles kløkt og handlekraft, og hun ser egenskaper i karakteren som hun kjenner seg igjen i, og ønsker å lære av. Men mest av alt elsker hun Pernilles varme hjerte.

Kjersti Elvik er klar for rollen som Pernille i Ludvig Holbergs humoristiske klassiker «Den Stundesløse» på Store Scene. Stykket som gir et humoristisk blikk på menneskets evne til å stresse rundt uten egentlig å få noe gjort. Pernille arbeider for Herr Vielgeschrey, den evig travle mannen som alltid har noe viktig han skulle ha gjort, men aldri får utrettet noe. Pernille finner imidlertid alltid løsninger med sitt skarpe hode.

-Et stikkord for Pernille i «Den Stundesløse» er mastermind. Det går så fort oppi hodet hennes, og hun klarer å orkestrere ganske mange mennesker på kort tid. Det er noe av det mest spennende med karakteren, sier Kjersti.

Med en slik rolle kommer ofte selvrefleksjonen, og Kjersti beundrer Pernilles handlekraft og frekkhet. Egenskaper hun selv både kjenner igjen, og ønsker å lære litt av.
-Kanskje det jeg ønsker meg mest, er å være like handlekraftig som Pernille. Noen ganger løper jeg kanskje litt foran, og noen ganger prøver jeg å hjelpe til, selv om ingen har bedt meg om det. Det kan jeg kjenne meg igjen i. Men Pernille, hun går den ekstra milen. Hun er ganske frekk – på en fin måte. Det har jeg ikke, den frekkhetens nådegave. Kanskje jeg kan lære litt av henne.

Frekkhet til tross, det er andre sider ved Pernille som er like viktige.
-Hun er på scenen hele tiden og har en utrolig evne til å lese mennesker. Det er nesten som om hun fungerer som et varmt teppe som legger seg rundt de andre, fasiliterer og skaper orden. Skulle jeg hatt en ansatt i et gedigent hus, hadde jeg ansatt Pernille. Hun ligger alltid i forkant, nesten før du har tenkt tanken selv.

Ludvig Holbergs skrev «Den Stundesløse» omkring 1724, men som Kjersti påpeker, er distraksjoner like aktuelle i 2025.

-Det er nesten skummelt hvor relevant stykket er i dag. Vielgeschreys distraksjoner minner oss om mobiltelefonens evne til å stjele fokus. Jeg kjenner meg igjen i det selv, jeg skal lese en tekst, men plutselig er jeg på mobilen, henger opp klær, tenker på middagen jeg skal lage. Dette er egentlig Herr Vielgeschrey-karakteren oppsummert.

Men midt i all humor og forvikling, er det likevel et dypere budskap som står sterkest for Kjersti.

-Det jeg elsker med Pernille, er hennes store, bankende hjerte. Hun er en håpløs romantiker som bryr seg om alle – både Vielgeschrey og de andre karakterene. Jeg tror, eller håper, at publikum sitter igjen med et ønske om å ta vare på hverandre, vise omtanke og ha kjærlighet for hverandre. Det er i hvert fall det min Pernille drømmer om.

Og kanskje er det slik at rollene vi spiller, noen ganger speiler oss selv.

-Kanskje det er litt Kjersti i Pernille og litt Pernille i Kjersti. Jeg liker å tenke det.