18.03: Kjære publikum!

En scene i den engelske filmen «The Dresser» («Påklederen») illustrerer på vakkert vis teatrets grunnleggende holdning til avlysninger. Filmen handler om et omreisende teater som spiller forestillinger på den engelske landsbygden under 2. verdenskrig.

En kveld spiller de Shakespeares «Kong Lear» i en liten by, og de har akkurat kommet frem til den klassiske scenen der vi møter Kong Lear i ødemarken på vei inn i sinnssykdom. Plutselig begynner flyalarmen å ule over landsbyen, og en stund senere begynner bombene å falle utenfor teaterbygningen. Lysekronene dirrer når bombene treffer bakken og publikummet kryper sammen inne i teatret. De går ikke. Virkeligheten forsterker fiksjonen på scenen, og publikum er oppslukt i det som utspiller seg foran dem. Skuespillerne ser urolig opp mot taket, men forsetter forestillingen. Etter en stund kommer en bombe likevel så nært, at hele teatret rister kraftig. Da roper den store skuespilleren som har rollen som Lear, i all sin vrede: «Bloody nazis! Bombs don´t stop actors! Bombs don´t stop Shakespeare!»

Der har vi teaterets – kunstens – arbeidsmoral og pliktfølelse. «The show must go on» er ikke en klisjé. Det finnes knapt noe verre for et teater enn å avlyse en forestilling. Å se publikum måtte gå hjem, eller ikke få komme til teateret som nå, er alltid et nederlag for oss. Så når korona-utbruddet gjør at vi alle må holde avstand og teateret stenge ned, får det ikke bare store økonomiske konsekvenser. Det verste er at vi ikke kan ta imot dere som er publikum, at vi ikke kan møtes og dele historiene fra scenen. Det er i vanskelige tider vi trengs mest. Teateret kan trøste, belyse det kompliserte og iblant tilby en sårt tiltrengt virkelighetsflukt.

Og nå er vi her. DNS i Bergen, og de fleste teatre i Europa og verden, holder stengt. Vi må sette de verdifulle møtene mellom publikum og teatret på vent. Korona-viruset er en komplisert fiende som vi alle kan være bærere av. Vi må alle hjelpe til for å bekjempe viruset best mulig og holde oss på avstand. Dette er selvsagt. Det handler om å ta ansvar for de gamle og andre som er i risikosonen.

Eirik del Barco Soleglad kunne nok i rollen som «Cabaret»-konferansier brølt «Bloody Virus! Corona don´t stop us! Corona don´t stop the theatre!», men slik situasjonen er nå, er det eneste forsvarlige å holde seg hjemme. Men snart er vi, våre fantastiske skuespillere og dere tilbake på teatret.

Nå tar vi vare på hverandre, på vakre Bergen, Norge og verden. Og så sees vi snart igjen.

Alt godt,
Stefan Larsson