Regissør Maria Drangeid beskriver «Melancholia» som en forestilling der tragedien, poesien og melankolien møter komedien, humoren og rølpen. Forestillingen, som omhandler depresjon og dommedag, skiller seg særlig fra Lars von Triers film ved at den rendyrker et teatralt uttrykk, både i scenografi, kostyme og spillestil.
Katastrofen trenger ikke å være et endepunkt
Melancholia handler om søstrene Claire og Justine. Vi møter dem i Justine sitt bryllup, et drømmebryllup Claire arrangerer for henne. Men Justine er fraværende store deler av kvelden, både psykisk og fysisk.
-Vi skjønner fort at Justine er dypt deprimert. Claire forsøker å hjelpe søsteren sin, og vise forståelse, men problemet er akkurat det – at hun ikke forstår, forklarer Maria.
Den sterke blir svak, og den svake sterk
Senere viser det seg at planeten Melancholia, en planet ti ganger større enn jorda, er på veg i full fart mot jordkloden.
-Nå skiftes det om på rollene. Den sterke blir svak, og den svake sterk. Mens Claire tynges av frykt, letter det for Justine. Nå speiles de to søstrenes reaksjoner. De har begge like lite forståelse for den andre.
Ulike reaksjonsmønstre i kriser
Melancholia er basert på Lars von Triers film fra 2011. Tematisk handler Lars von Triers tekst om depresjon og dommedag.
-Intet mindre, sier Maria.
-Med vår teateradaptasjon ønsker vi særlig å undersøke søstrenes ulike reaksjonsmønstre i kriser. Claire forstår ikke hvorfor Justine ikke bare kan være litt glad. Justines reaksjon på Claire sin frykt er like lite forståelsesfull:
Justine: “Ikke være redd.”
Claire: “Jeg er redd”.
Justine: “Ikke vær det.”
-Mens Claire opplever frykt for noe konkret, for jordens undergang, har Justine sin angst ikke et objekt. Men begge krisene er like uunngåelige, brutale og altoppslukende.
Katastrofen som et mulig vendepunkt
Det er først gjennom barnet Leo, Claire sin sønn, at søstrene klarer å vise forståelse for hverandre, forteller Maria.
-Gjennom barnet blir søstrene mer omsorgsfulle, empatiske og mindre egosentriske. Barnet minner dem på hva det er å være menneske. Dette gjør at katastrofen ikke trenger å være et endepunkt. Kanskje kan den bli et vendepunkt.
Dyrker et teatralt uttrykk
Maria er opptatt av teaterets muligheter når en tekst overføres fra film til scene, det lages et nytt verks basert på et annet.
-Når vi nå setter opp Melancholia på scenen lager vi et nytt verk basert på et annet. Forestillingen vår skiller seg særlig fra Lars von Triers film i det at vi dyrker et teatralt uttrykk, både i scenografi, kostyme og spillestil. Sammen med scenograf og kostymedesigner Tone Aminda Gøytil Lund og komponist Fredrik Storsveen skal vi lage en forestilling hvor lar vi tragedien møte komedien, poesien møte humoren og melankolien møte rølpen.