For regissør Peer Perez Øian er Chaplins pasifistiske appell motoren for hans arbeid med «Chaplin: Diktatoren». Han beskriver stykket som en utrolig underholdende historie, men med et bakteppe som gjør stykket ekstremt relevant og tiltalende i dag.
Intervju: regissør Peer Perez Øian
Charlie Chaplin var banebrytende i sin samtid med sine kreative og innflytelsesrike karakterer, og han ble en av verdens mest kjente filmstjerner. Han utviklet etter hvert sitt eget filmstudio, og i 1940 lanserte han filmen «Diktatoren». Vi følger hovedkarakterene Hynkel, som planlegger verdensherredømme, og den jødiske barbereren, som drømmer om fred i verden. Historiene deres vikles sammen på finurlig vis. Chaplin spiller selv begge karakterene i filmen, i teaterversjonen møter publikum i tillegg også den mektige filmskaperen – Chaplin selv, og vi blir tatt med på filmsettet i Hollywood.
Politisk bakteppe og komisk sjangerlek
Regissør Peer Perez Øian forteller at stykket har stor overføringsverdi til mange problemstillinger vi kan kjenne igjen i dag.
-Vi går inn i den perioden og de problemstillingene Hollywood og USA sto i på den tiden. Det er før USA går inn i andre verdenskrig, det er før Pearl Harbor. Den amerikanske befolkningen er under et massivt propagandapress hvor vidt de skal inn i krigen på Englands side mot Tyskland eller ikke. Det er veldig mange som sprer desinformasjon, og vil at informasjonsmengden i omløp skal bli så stor at det blir vanskelig å skille snørr og bart, hva er fakta, hva er propaganda, hva er manipulasjon. Stykket kjennes dagsaktuelt i den forstand at det er problemstillinger vi står i også nå med konflikt i Europa, i vårt nabolag så å si. I forestillingen er det er jo selvfølgelig filtrert gjennom en veldig komisk sjangerlek, hvor vi også bader i Hollywoodreferanser og klisjeer.
Et lekent og moderne formspråk som ivaretar stumfilmgeniet
Stykket er også en studie av Chaplins særegne form for satire og komikk som er bearbeidet til vår tid, og vi finner tydelige spor fra stumfilmens tidsalder i forestillingen.
-Vi håper det treffer publikum litt umiddelbart og kanskje overrasker litt hvordan vi leker med disse Chaplin-arketypene i dag, hva har vi lært, ikke bare historisk, men også om komedien og hva er våre assosiasjoner til Chaplin, denne gamle fysiske komikken og stumfilmspråket. Så det er mange herlige sitater og komireferanser som vi også prøver å arbeide ganske fritt med gjennom et lekent og moderne formspråk.
– «Diktatoren» var Chaplins første helaftens talefilm, og det kom jo lovlig sent. Han tviholdt og var redd for å gi slipp på stumfilmen, og mange spådde jo at det skulle bli slutten på Chaplin. Filmen er et hybrid verk fordi han har fullstendig tenkt som om dette var en stumfilm, så vi jobber veldig hardt for å lage en ekspressiv og fysisk forestilling som i varetar litt av de nostalgiske bildene vi alle har av Chaplin som stumfilmgeni. Altså hans fysiske presisjon og timing som Eirik del Barco Soleglad gjør en helt formidabel jobb med å tilnærme seg. Og så er det strødd litt tekst på toppen.
Diktator på filmsettet, humor både med- og på Chaplins bekostning
Øian er ikke i tvil om at Chaplin var diktator i eget filmstudio.
-Det er en teatral lek med hva det vil si å være på et filmsett med en krevende leder, for å si det forsiktig. Og det var jo Chaplin. Han var sjef fra alt til sminke og helt til manus og regi, og spilte hovedrolle selv, og var både foran og bak kamera. Han var ustanselig, og han filmet kilometer med film og bare lot kamera gå igjen og igjen til han fikk det akkurat som han ville. Tittelen er således veldig ironisk og satirisk. Vi har sitater hvor han sier «jeg vet at jeg vet best om alle fasetter av denne filmen». Så det er en ironi at han lager en parodi på en diktator, men også fremstår litt som en diktator selv på filmsettene sine. Det er mye humor med og på Charlies bekostning på sett og vis.
Engasjement rundt Chaplins liv
Stykket tar utgangspunkt i faktiske hendelser og personer, men er bearbeidet for å fungere som dramatikk. Øian håper publikum blir nysgjerrige på problemstillingene og karakterene.
-At folk kan tenke, oj var det virkelig slik. Nå løper jeg hjem og googler, nå får jeg lyst til å se til å se noen Chaplin-filmer, nå får jeg lyst til å lese en Chaplin-biografi. Nå får jeg lyst til å vite litt om den tidsperioden. Ingen som lager dramatikk av historiske hendelser og personer kan påberope seg å være 100% autentiske. Vi har mange dokumenter å ta utgangspunkt i, men så er det vår oppgave å knytte det sammen til en underholdende historie som både kan være nært originalen, men også ta seg noen provoserende friheter for å spisse problemstillingen.
Et fascinerende dramaturgisk valg
Filmen kulminerer i av de mest vesentligste talene i filmhistorien. Når Chaplin først skal snakke og tar bladet fra munnen, så avslutter han den over to timer lange forvekslingskomedien med en lang monolog.
-Han spiller ikke barbereren, han spiller ikke diktatoren, men plutselig så bare fremtrer Chaplin, som taler direkte til oss og sier nøyaktig det han virkelig mener er vesentlig for ham og si med hans samvittighet i den krevende politiske tiden han står i. Her bygger du opp en komedie over flere timer, og på slutten så bare punkteter du det totalt med denne lange talen. Det motet det krever og troen på at dette skal filmen overleve, koste hva det koste vil, det sier så mye om Chaplin og hans posisjon, og egentlig hva det prosjektet betød for ham i den tiden.
-For meg er det motoren for hele prosjektet, å prøve å forstå dette. Hva gjorde at Chaplin følte at han skulle avslutte filmen sin på den måten. Selv i dag er det et fåtall kunstnere som tør å ta så radikale valg. Monologen har levd sitt eget liv i resten av filmhistorien. Den ble brukt under innsettelsen av president Roosevelt. Talen er et slags politisk verktøy når den løsrives fra filmens kontekst, og bare blir dette pasifistiske manifestet. Så det er ganske kraftige saker rett og slett.
Mange twistbiter i posen
-Forestillingen gir altså veldig mange twistbiter i posen, jeg tror alle kan finne noe de liker, og også noe som vil overraske. Det var hvertfall mitt første møte med den teksten og det universet. Og ikke minst med den biografiske figuren som dette manuset er basert på – Chaplins liv, avslutter regissør Peer Perez Øian.