Intervju med Eirik del Barco Soleglad: – Jeg får spille veldig mange nivå av et menneske

Helt siden barndommen har Charles Spencer Chaplin, eller Charlie Chaplin som vi kjenner ham best, vært en viktig inspirator for Eirik del Barco Soleglad.

-Faren min hadde et Super8 smalfilm-kamera, da de kjøpte det kom det med en del Chaplin-filmer. Så hele barndommen min, når det var bursdag eller det var noe spesielt, så satt faren min frem fremviseren. Det var de gamle landstrykerfilmene som ble laget i perioden 1916 til 1920. Så hele oppveksten min er egentlig markert av å sitte å spise sure padder og se Chaplin-filmer. Han var viktig.

I 1940 lanserte Chaplin filmen «Diktatoren», produsert i eget filmstudio. Chaplin spilte selv hovedkarakterene Hynkel, som planlegger verdensherredømme, og den jødiske barbereren, som drømmer om fred i verden. I teaterversjonen møter publikum i tillegg også den mektige filmskaperen Chaplin selv, og vi blir tatt med på filmsettet i Hollywood. Eirik spiller både Chaplin og de to hovedkarakterene fra filmen.

-Jeg spiller én karakter som spiller to andre karakterer. Det å spille Chaplin er jo som man på en måte må dikte litt, fordi de to karakterene diktatoren og barbereren er jo postulert slik de er i filmen, og så kan man leke rundt det. Chaplin privat har man jo en formening om hvordan var, jeg har sett litt dokumentarer, men jeg må jo lage den Chaplin som vi møter her og nå mens han lager filmen Diktatoren. Så det er en utfordrende, men veldig artig oppgave. Jeg får spille veldig mange nivå av et menneske, forteller Soleglad.

Diktatoren var Chaplins første talefilm, men det er rester fra stumfilmens tidsalder i forestillingen.
-Diktatoren er jo full av Chaplins fysiske komikk, særlig i rollen til den jødiske barberen, som er landstrykerkarakteren som snakker for første gang. Alle hans filmer har jo denne vaudeville-slapstick fysiske humoren med seg. Han var en notorisk sjarmør og tullebukk, også i private situasjoner leitet han alltid etter morsomheter.

Humanist som sto opp mot urettferdighet
I Diktatoren vendte Chaplin blikket til storpolitikken, og brukte sin posisjon til å lage parodi på Hitler og hans stab.

-Det er jo veldig mange som har meninger om Chaplin som politisk menneske, og jeg tror han nok helt sikkert hadde sine politiske overbevisninger, men primært så var jo han en humanist, et menneske som sto opp mot urettferdighet. Han var jo en veldig fattig gutt fra London. Moren ble sendt på asyl, og han levde nærmest en gategutt-tilværelse. Hele hans liv er jo en slags kamp mot overmakten. I alle hans komedier og filmer er det jo ofte en person som blir utsatt for overgrep fysisk eller psykisk av noen i en maktstruktur. Og så lar Chaplin de svake få sin hevn. Jeg tror jo at når Hitler dukker opp, så hadde han jo voldsomme fysiske likhetstrekk med karakteren til Chaplin, den samme lille kostebarten og alt mulig, så det lå jo sikkert snublende nært for ham.

En ode til det gode i mennesket
Filmen Diktatoren kulminerer i en av de mest vesentligste talene i filmhistorien. Når Chaplin først tok bladet fra munnen, så avslutter han den over to timer lange forvekslingskomedien med en monolog.

-I Diktatoren så har han gjort det så elegant, fordi at han klarer liksom å gjøre sitt humanistiske prosjekt om til en komedie og et politisk uttrykk som handler om at vi ikke skal la slike totalitære mennesker bestemme. Når den jødiske barbereren må stå som diktatoren å holde en tale til troppene, da holder han ikke et politisk manifest, men et humanistisk manifest. Det er meget kløktig konstruert av Chaplin. Talen er som jo er en ode til det gode i mennesket, en ode til fornuften. Det han prøver å si med den talen er at vi innerst inne er gode vesen, vi ønsker hverandre godt, vi er flokkdyr, vi tar vare på hverandre, så hvorfor lar vi mennesker som jobber for det motsatte bestemme.

Chaplin: Diktatoren rommer både tragedien og komedien.
-Det er en forestilling om vårt eget forhold til verden vi lever i, da og nå, avslutter Soleglad.