Intervju med dramatiker Monica Isakstuen: Er omsorg et regnestykke, og kan det gå opp?

Er det rett at hun skal bo her, at de ikke tar vare på mor hjemme? Med dette reiser Isakstuen store spørsmål rundt hvilket ansvar vi har for hverandre. Er kjærlighet en byttehandel, og hva skylder vi hverandre egentlig?

 – Det handler om flytting av omsorgsoppgaver, forteller dramatiker Monica Isakstuen. Barna står i en evig indre diskusjon om de gjør det rette, eller om de burde tatt ansvar selv. Samtidig handler stykket om de store spørsmålene, er omsorg et regnestykke? Kan vi si at «jeg fikk dette av deg, så da skylder jeg deg noe tilbake»? Eller er det motsatt, at «jeg skylder deg ingenting, fordi du ikke gjorde nok for meg»?

Isakstuen har vært opptatt av omsorgsspørsmål i flere av sine tidligere stykker og romaner. Denne gangen ville hun utforske perspektivet fra den andre siden, den eldre moren som ikke lenger kan gi omsorg, men som trenger den selv.

– Jeg er midt i livet, og har venner rundt meg i samme situasjon. Vi begynner å tenke på hvordan vi skal forholde oss til våre aldrende foreldre. Det er et utrolig sterkt tema, fordi det vekker skyldfølelse, uro og vanskelige dilemmaer. Vi har ikke lenger et samfunn der det er vanlig å bo sammen og ta vare på hverandre hele livet. Likevel bærer vi kanskje på en følelse av at vi burde gjøre det.

I stykket diskuterer de voksne barna ikke bare mors situasjon, men også den større verden de lever i.

– Noen ganger er det muligens lettere å engasjere seg for en ødelagt klode, enn for en aldrende mor. Kanskje lettere å gå i protesttog, enn å forholde seg til et menneske som gradvis forsvinner inn i tåken, noe som kan oppleves ubehagelig på flere måter. Stykket undersøker denne motsetningen, og hvordan omsorgsrollene biter seg selv i halen, sier Isakstuen.

Arbeidet med «Takk for gaven» startet med en helt annen innfallsvinkel.

– Opprinnelig ville jeg skrive om gaveutveksling mellom mennesker, og den sosiale gjelden som oppstår når noen gir en gave, og den andre ikke har noe å gi tilbake der og da. Men så snek det seg gradvis inn et annet aspekt, et større spørsmål, hva skylder vi egentlig hverandre?

Isakstuen selv er mer glad i å gi gaver, enn å få gaver.

-Jeg prøver hardt å riste meg løs fra en sånn regnskapstanke selv. Man kan jo kjenne dette i hele livet, hvis man våkner om morgenen og begynner å tenke på regnskap, du kan jo overføre den måten å tenke på til alt.

Isakstuen gjorde omfattende research til stykket, blant annet intervjuer med ansatte på DNS og lesing av bøker om gaveøkonomi, stammesamfunn og omsorgsstrukturer.

– Jeg kjempet nok litt imot at stykket skulle handle om familie, jeg ville skrive om hele verden! Men så kikket jeg på en Brennpunkt-dokumentar om eldreomsorg i Norge, og da falt det hele på plass. Denne dokumentaren skremte livsskiten ut av meg, og jeg forsto at dette måtte bli en del av fortellingen.

Skriveprosessen var krevende, men til slutt falt brikkene på plass, og nå gleder hun seg stort over prosessen og arbeidet på scenen.

– Jeg blir berørt av skuespillernes tolkninger, av hvordan de og regissøren sammen bygger ut rom i teksten jeg ikke selv har forestilt meg. Det er stort å se ordene bli levende. Jeg er fryktelig stolt av dette arbeidet, og veldig glad for å være tilbake på DNS med min andre tekst her.

Forhåpentligvis setter stykket oss alle på prøve, sier Isakstuen.

– Hva slags mor må jeg være for mine egne barn, for at de ikke skal ha lyst til å plassere meg på et sted som dette? spør en av karakterene. Kanskje vi alle burde tenke over det? Jeg håper forestillingen blir værende hos publikum, at de går ut og tenker over hva vi mennesker gir hverandre. Og hva det kan gjøre av forskjell i verden.