Intervju med Billy Elliot-regissør Lars Jacobsen

Billy Elliot er historien om arbeiderklassegutten som har mot til å følge sin egen indre stemme. Han bytter ut boksehanskene med ballettsko til tross for tradisjoner, stereotypier, politisk uro og familiens økonomiske stridigheter.

Hva er det med historien Billy Elliot som rører oss så sterkt?

-Billy Elliot har noe universelt mellommenneskelig og medmenneskelig i seg, som jeg tror treffer publikum på litt forskjellige måter. Alle finner noe i denne historien som gjør at man blir rørt og berørt. Jeg tror den klarer å favne om noe som er litt større enn bare den historien som vi tenker på som er Billy Elliot, den lille gutten som har lyst til å danse. Så er det noe mer der, som ikke alltid er lett å definere, forteller Lars.

Politisk bakteppe

Historien utspilles i Nord-England under den store gruvestreiken i 1984-85. Billy er født inn i en arbeiderklassefamilie der menn i flere generasjoner har arbeidet i gruvene. Arbeidet har alltid vært en naturlig del av deres identitet.

-Man ønsker å avvikle store deler av gruvedriften i England på den tiden, og samtidig svekkes fagforeningens styrke i gruvemiljøene. Så vi er på et politisk viktig øyeblikk i historien, hvor vi også ser begynnelsen på hele nedleggelsen av gruvedriften i England, forklarer Lars.

Det er storstreik, og de streikenes kamp utgjør en bakgrunn for Billys egen kamp.

En ny verden åpner seg

Det forventes at Billy skal bære tradisjonene videre, både i fremtidig arbeid og med boksing på fritiden.

-Billy Elliot er jo en gutt som lever som alle andre gutter i dette miljøet. Han er med på boksetrening, og gjør det som alle andre gutter gjør. Men så har han et slags indre uuttalt ønske om å uttrykke seg gjennom dans. Det finnes noe i ham som hele tiden søker etter musikk og bevegelse, som han holder på med for seg selv. Og så, plutselig en dag, blir han igjen etter boksetreningen er ferdig og oppdager at da begynner ballettimen. Det er bare jenter som er med å danse der, men han blir igjen og ser på den dansetimen. Og litt sånn tilfeldig, så bare blir han med og gjør noen øvelser, og så er han hektet på det og blir med videre og skjønner at dette her er noe han må gjøre.

 Bortkastet tid – å skulle danse bort livet sitt
Gjennom dansen åpnes en ny verden for Billy, men det bryter med forventningene som er lagt for ham og det blir utfordrende å overbevise omgivelsene.

-Faren til Billy Elliot synes det er veldig vanskelig å akseptere at sønnen skal danse, og det er det flere grunner til. Samfunnet er basert på at gutter gjør gutteting og jenter gjør jenteting. Det å gjøre noe annet er i seg selv så uvanlig. Og så finnes det mye homofobi og frykt for å uttrykke noe feminitet i det samfunnet som er myntet på en maskulin drivkraft, slik at det å uttrykke noe annet er skummelt. Og så har folk dårlig med penger, og nå er det streik i tillegg, og hvordan skal det å vie livet sitt til dans kunne bidra til at de får det bedre. Det er jo også et aspekt at det bare virker som bortkastet tid, å skulle danse bort livet sitt.

Lars Jacobsen tror fremdeles en del foreldre legger føringer for barna sine, selv om samfunnet er mer åpent og friere for de fleste.

-I 1984 når denne historien utfolder seg, så er det mye mer frykt rundt det å gjøre noe annerledes enn det som er mainstream, og at foreldre da i mye større grad styrte barna inn i det de tenkte var viktig og riktig for dem å gjøre. Sånn som Billy Elliot opplever. Men jeg har på følelsen at det er mye friere i dag, absolutt. Men det ligger sikkert mye føringer fra foreldre i dag også, men jeg vil påstå at i dag er det mye friere fordi samfunnet er så mye bredere. Og vi har det bedre, da finnes det større muligheter for å kunne gjøre andre ting enn det hopen gjør.

Om å være den som heier fra sidelinjen

Billy er en av de første arbeiderungdommene i det lille gruvesamfunnet som bryter med tradisjonene. Uten å røpe for mye, kan vi si at det blir viktig for Billy med støtten han til slutt får.

-Det skjer et skifte på tidspunkt. Jeg tror faren bare ser at sønnen er på et sted som gjør ham glad og som er fint for ham. Han innser at det er jo dette han må støtte, det er dette han må hjelpe Billy med å nå, slik han har det når han danser.

Jeg håper at alle går ut av teatersalen med den tanken om at det er lov å være annerledes, det er lov å gå egne veier. Men også det å våge å se hverandre for den man er, støtte hverandre, og ha mot til å være den som står ved siden og sier sånn – ja, dette her er jeg med deg i.

Barn på scenen

Med seg i Billy Elliot på DNS har Lars et ensemble med etablerte skuespillere, samt hele 27 barn fra Fyllingsdalen teater, fordelt på 3 lag.

-Det er jo helt fantastisk for barna har blitt drillet på Fyllingsdalen teater, og kommer med så mye erfaring og kunnskap. De er nysgjerrige og graver, og i tillegg til at de er teknisk dyktige, de lærer seg dans, sang og replikker kjempefort, og så er de oppriktig interessert. På en veldig voksen måte utfordrer de og stiller spørsmål.

Til slutt, Billy Elliot er løftet fra film til teater. Hva kan publikum forvente seg utover filmen?

– Vi får tilført noe når fortellingen utspiller seg i et scenerom. For det første er det aspektet med at vi kan ha mye større dansenumre og mye mer dans, og showdelen av historien blir dratt frem og er mye større enn det er i filmen. Så er det selvfølgelig noe med det med teateret i seg selv, at det er her og nå, og du får et mye nærere og tettere forhold til menneskene i historien. Det skjer rett foran øynene dine.