Regissør Kim Bjarke beskriver Dødsdansen som et mareritt uten utgang. Til tross for talløse forsøk på å skape livsforandring kommer ekteparet ingen vei. Stykket er både realistisk og humoristisk, og blottlegger menneskelig innsikt vi alle kan lære av – hvis vi tør.
Intervju Kim Bjarke: -En udødelig klassiker om samlivet mellom to mennesker
20. april har Dødsdansen av August Strindberg premiere på Lille Scene, et teaterstykke Kim Bjarke beskriver som stamfar til en rekke berømte ekteskapsdramaer.
-Som teatersjanger er Dødsdansen et naturalistisk skuespill, og dramatikere som Eugene O`Neill, Edward Albee, Ingmar Bergman og Lars Norènstår står i deres mest berømte verk på skuldrene til Strindberg. Et skuespill som for eksempel Hvem er redd for Virginia Woolf, oppført på DNS sist i 2019, bærer et meget tydelig slektskap med Dødsdansen.
Strindberg skrev stykket for 125 år siden, og det regnes som en udødelig klassiker. Bjarke forteller at så lenge de fleste av oss har en tendens til å søke kjærligheten i parforholdets tosomhet, vil Dødsdansen være tankevekkende teater.
-Dødsdansen er en udødelig klassiker om samlivet mellom to mennesker i et langt ekteskap. På teatrene spiller vi jo klassikere for å utnytte den teatrale kraft de rommer, og for å blottlegge den menneskelige innsikt de besitter. Det er de egenskapenes som gjør dem til klassikere.
Nådeløst overlatt til hverandre
Strindberg har plassert handlingen i Dødsdansen til et festningstårn på en avsidesliggende øy. Isolert fra omverden og bitre på fremtidsdrømmer som aldri ble realisert, lever kaptein Edgar og den tidligere skuespillerinnen Alice i et ekteskap frosset til bunnen.
-Ved stykkets start står paret etter 25 års elendig ekteskap foran sølvbryllup. Alice sin fetter, Kurt, ankommer øyen i egenskap av å være ny karantenemester. Han blir både en de hver for seg kan betro seg til, og ikke minst et våpen de bruker i deres nådeløse kamp mot hverandre. Til slutt må Kurt redde seg selv og flykte bort. For ekteparet blir ethvert forsøk på frigjørelse, skilsmisse eller livsforandring mislykket. De er etterlatte, skipbrudne og nådeløst overlat til hverandre.
Et mareritt uten utgang
Dødsdansen skildrer et nådeløst ekteskap, men midt i tragedien utspiller det seg også en komedie som til tider grenser opp mot det groteske, forteller Bjarke.
-Realismen til tross ser jeg i noen grad Dødsdansen som en grotesk komedie i familie med de senere absurde dramatikere som for eksempel Beckett. Både «Vi venter på Godeau» og «Sluttspill» handler om par som hverken kan holde ut å være sammen, eller klarer å være adskilt. Og til tross for talløse forsøk på å skape livsforandring kommer de ingen vei. Slik er det også med Alice og Edgar i Dødsdansen. Et mareritt uten utgang.
Vi har alle noe å hente i Dødsdansen
Skuespillerne skaper en atmosfære hvor publikum lett kan veksle mellom å le av alle de smålige kranglene, og å kjenne på alvoret i å se et ekteskap i oppløsning. Er det mye vi vil kjenne oss igjen i her, eller kanskje ikke ønsker å kjenne oss igjen i?
-Jeg er jo ikke samlivsekspert eller parterapeut, og vil ikke dømme et ekteskap som det vi møter i stykket. I dag er mange par nok gått fra hverandre før det kommer så langt som her. Men mange ekteskap er ikke. Mange lever stadig sammen år ut og år inn på måter som ligner Alice og Edgar. Og så er det de par, som uten å vite det, er på vei til at bli som i Dødsdansen, som gjennom vanens makt fortsetter å leve med dårlige samliv. Uansett hvilken samlivskategori vi tilhører, har vi noe å hente i Dødsdansen. Hvis vi tør.