Flere ansatte på DNS har opp gjennom årene hevdet at de har truffet Octavia Sperati i teaterbygget – 100 år etter at hun døde. Det sies at hun noen ganger kan høres i gangene i det gamle huset på Engen. Heldigvis mener de fleste at den legendariske skuespilleren er et snilt husspøkelse.
Husspøkelset Octavia Sperati
Octavia Sperati var skuespiller, opprinnelig fra Kristiansand. Fra 1876 til 1918 spilte hun på Den Nationale Scene, først i det gamle komediehuset på Engen og så i den nåværende teaterbygningen som sto klar i 1909.
Har aldri forlatt DNS
Da Octavia døde våren 1918, ble hennes sentrale posisjon på DNS løftet frem i mange avisinnlegg. Gjennom tiårene ved teatret hadde hun spilt over 100 roller, blant annet i urpremieren på Ibsen «Vildanden», og hun var uløselig knyttet til DNS. Kanskje det er derfor mange i dag mener at hun aldri forlot teaterbygningen på Engen 1…
Det er flere ansatte som opp gjennom årene på DNS har hatt opplevelser som kan tyde på at Octavia fremdeles finnes på huset. Det dreier seg om alt fra skritt i gangene, plutselig kulde, bankelyder og malerier som plutselig står rett ut fra veggen – til en kvinne i hvitt som flyr i korridorene, på vei til Store Scene.
Stemmer i flammehav
Den gjengse oppfatning er i hvert fall at Octavia i så fall er et snilt husspøkelse – at hun holder en beskyttende hånd over teatret. Octavia har for eksempel etter en innstendig bønn løst tekniske problemer på mirakuløst vis like før en premiere. Skuespillere skal ha fått hjelp til å huske tekst om de får jernteppe.
Portrettet av Octavia Sperati henger nå i trappehuset opp mot frontlosjen. Maleriet overlevde bombeangrepet i 1940, og var det eneste som var intakt etter brannen i 1983. Flere påsto at de hadde hørt stemmen hennes i flammehavet.
Ghost Hunters
Interessen for paranormale fenomener er stor, og teatret får også forespørsler fra grupper som jakter på gjenferd. Nylig hadde vi besøk av Norwegian Ghost Hunters, som med sine ulike instrumenter mente de fikk tegn på at noe eller noen kunne være på ferde i veggene i teatret. Men sikker kan man jo ikke være…