Høyst menneskelig og gjenkjennbart

Jon Ketil Johnsen og Kjersti Elvik spiller ekteparet Willy og Linda Loman. De to har kjent hverandre siden de gikk på teaterskolen sammen i 1989, selv om de ikke gikk i samme klasse. Nå spiller de par i to forestillinger på rad, først i musikalen «Come From Away» i høst og vinter på DNS, nå i Arthur Millers store drama «En handelsreisendes død» fra 1949.

-Det hjelper godt at vi har kjent hverandre lenge, sier Jon Ketil.

-Vi har fulgt hverandre opp igjennom årene, så akkurat det hjelper jo i forhold til det å skulle rykke tett på og skulle spille ektepar. Det er et par sånne terskler og lag man skal gjennom, legger Kjersti til.

Måler lykke i rikdom og suksess
I stykket møter vi en fortvilet Willy Loman, han har måttet snu på vei ut i storbyen for å selge varer, og han har kommet hjem igjen. Det er den helt konkrete sitasjonen, i et litt større bilde, går det ikke så bra for ham.

-Han drømmer jo om å bli rik, han har jo en bror om har blitt veldig rik, og som har lykkes, og Willy har vel egentlig aldri kommet veldig langt i karrieren sin. Han har ikke rykket opp, han innbiller seg selv at han er en del større enn han er, at han har lykkes mer enn han har gjort. Men han drømmer om å bli kjent, han drømmer om anerkjennelse. Masse eksterne faktorer, som er hans mål på lykke, forteller Jon Ketil.

-Krasjlander i virkeligheten
Willy ser tilbake på en suksess han aldri har hatt og mot en fremtid han aldri vil få. Han har stadig et tilbakeskuende perspektiv, og handlingen veksler mellom fortid og nåtid, bit for bit fortelles historien.

-Drømmene krasjlander i møte med virkeligheten, da går ikke regnstykket opp. Han prøver å bygge en virkelighet som stemmer overens med drømmer, håp og forventninger, men det er jo vanskelig når gapet er så stort, sier Jon Ketil.

-Som en los som skal få ham trygt hjem
Linda har en stor kjærlighet til sin ektemann. De har hatt et langt ekteskap, og de har skapt et fundament og en familie sammen. Linda legger til rette for at Willy skal ha en det best mulig, men hun er også fryktelig bekymret for ham.

-Jeg tror hun har en evig tanke om at det på et tidspunkt skal snu til noe bedre. Men hun vet ikke noe om at annet liv, det er ham hun elsker. Hun er der for ham, og på en eller annen måte fasiliteter for ham for at han skal ha en så bra hverdag som mulig. Men hun går på «eggeskall», det er ganske sliten dame vi treffer når stykket begynner. I stykket sier Linda at «han er bare en liten båt som søker en havn», og jeg tenker at hun hver dag skal være der som en eller annen form for los da, og få ham trygt hjem igjen, forteller Kjersti.

Ambisjoner på barnas vegne
De voksne sønnene, Biff og Happy er hverken glade eller vellykkede, noe foreldrene nekter å erkjenne. Happy er tilpasningsdyktig, mens eldstesønnen Biff er den eneste som trekkes mot et oppgjør.

-Som mange foreldre, så vil jo Willy at barna skal lykkes og at de skal få et godt liv, og han drømmer vel om at de skal bedre på det området han ikke har lykkes så mye som han hadde håpet på. Stykket har en form for modernitet i seg når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, forteller Jon Ketil.

-I mangel på svar eller løsninger på sine egne spørsmål, så tar de det ut på hverandre, og det er kanskje det vondeste. At mor ikke klarer å anerkjenne sønnen sin, men heller blir sint på ham og de begynner å krangle. Det er ikke noen som strekker ut en hånd og spør hvordan kan vi på best måte løse dette for deg, slik at du kan ha et godt liv. Så dette med anerkjennelse er et kjempegodt stikkord i dette stykket, understreker Kjersti.

– Det er umulig å ikke relatere til noe i denne fortellingen
Stykket tar opp temaer som er minst like aktuelle og engasjerende i dag, som da det ble vist første gang i 1949.

-Jeg tenker at dette stykkets aller største styrker at det er så høyst menneskelig, det er veldig gjenkjennbart, selv den dag i dag. Det å ha ambisjoner, det å ha et ønske, at målet i seg selv er å tjene mye penger. At det ved det, så forsaker man ganske mye. I forhold til andre mennesker, men ikke minst i forhold til seg selv, sier Kjersti.

-Willy er supermenneskelig, og jeg vil si at det er umulig å ikke relatere til noe i denne fortellingen, utfyller Jon Ketil.

Med kjærligheten som grunnmur
Kjersti avslutter med å fortelle om varmen hun og resten av ensemblet kjenner for karakterene.

-Vi blir veldig glad i alle karakterene. Nettopp på grunn av deres hjelpeløshet, så sitter vi og heier på dem, at de skal klare å avdekke enten hos selv eller hos den andre at kjærligheten ligger der som en god grunnmur.