search

Horn + Hodneland = krutt

Å bryne seg på verdenslitteraturens mest plagede sinn er blitt hverdagen for Preben Hodneland. Med regissør Kjersti Horn som veiviser, begir han seg inn i et stormfullt landskap med Ibsens «Brand».

– Dette er det gøyeste og beste stykket som Ibsen har skrevet, sier Kjersti Horn umiddelbart når vi ringer henne for å snakke om «Brand».

Den travle regissøren er ofte beskrevet som en av de viktigste stemmene i norsk teater. Med grensesprengende og sterke forestillinger som «Arv og miljø», «Raskolnikov» og tre oppsetninger basert på Édouard Louis romaner, har Horn vakt stor oppsikt. Nå er hun i gang med å nærlese Ibsens stykke fra 1866. Premieren er på Store Scene 25. april. Horn er fascinert over kraften i denne klassikeren. Men å kalle det gøy?

– Ja, stykket er utrolig medrivende. Ibsen åpner alle kraner og lar Brand buldre i vei i takt med naturkreftene. Det er himmelstormende og herlig, og spørsmålene som reises setter oss alle på prøve, sier hun og legger til at rollen som Brand er en glansrolle med et stort emosjonelt spenn.

– Med Preben i hovedrollen møter vi en ung idealist, samtidig som han som skuespiller har den kapasiteten som skal til for å få frem Brands indre kamp og de sterke kreftene som til slutt får dominere.

Åpenbaring

Egentlig skulle vi ha møtt de to sammen, men skuespilleren er på vei til Stjørdalen med «Sult» i bagasjen. Før premieren på «Brand» på DNS skal han turnere med Riksteatret. Bak seg har han rollen som Dostojevskis berømte øksemorder Raskolnikov, og han har også gjort dypdykk i Shakespeares komplekse karakterer.

– Det er noe helt spesielt med de store og teksttunge klassikerne. De er bare så jævlig bra. De borrer i store eksistensielle dilemmaer og ikke ett ord er tilfeldig. Hverdagslige historier på teater er helt greit, men jeg fikk en slags åpenbaring da jeg første gang leste Brand for eksempel. Det er jo en grunn til at noen stykker blir satt opp igjen i hundrevis av år – de tar gjerne opp dypt menneskelige tema og røsker i oss på en annen måte, sier Preben Hodneland.

Skummelt å forstå

Første gang vi møter Brand er han på vei over vidden. Han vender tilbake som prest til den fattige hjembygden sin på Vestlandet. Brand har en stor misjon i livet – han vil bekjempe lettsinn, griskhet, latskap – alt som kan føre menneskeheten ut i fortapelsen. Selv er han villig til å ofre alt for den gode sak, og han tar drastiske valg som får svært dramatiske konsekvenser. Gjennom sitt flammende engasjement og urokkelige tro, får han først mange med seg, også unge Agnes som han senere gifter seg med. Men etter hvert blir saken viktigere for Brand enn medmenneskelige hensyn. Han går over lik for å få utrettet det han mener må til.

– Det er litt skummelt å prøve å forstå Brand og bære frem hans voldsomme tanker. Men selv om det er ubehagelig, er det også berikende, for jeg opplever at jeg blir mer bevisst på egne verdier. At Kjersti sitter i førersete gir meg også en trygghet. Hun setter høye krav, men er veldig utforskende og uredd og åpner alltid for at vi skuespillere blir sterkt medskapende, sier Preben Hodneland.

Storslått og intimt

Det er et stort ensemble som skal innta Store Scene. Som så ofte tidligere, arbeider Kjersti Horn med scenograf Sven Haraldsson for å skape både storslåtte bilder og en helt spesiell intimitet. Her er film et viktig verktøy.

– I denne oppsetningen ønsker vi å kombinere vidstrakte visuelle landskap og nærbilder. Et samspill mellom video og teaterscener i spennende scenografi, tror vi vil skape den nerven som trengs. Vi ønsker jo at dette skal bli en fantastisk opplevelse som kan tas inn på mange forskjellige plan, sier Horn.