En kvinne som holder et manus og ser ettertenksom ut i et teatersitteområde.

Hjemme i huset

Den Nationale Scenes husregissør Annika Silkeberg mener alt arbeid balanserer på en knivtynn linje mellom uro, sinne og latter.

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling?

En idé … er … en skjør, skrøpelig ting. Noen tråder ender blindt og noen er lenge en mørk labyrint hvor lys og utvei er borte. Prosessen til ferdig forestilling kan være en time, en dag, to måneder, tre år. Selv om alle veier er mulige eller umulige og regi i høy grad er et erfaringsfag, er hver prosess unik og nekter på en måte å la seg fange, rammes inn, formuleres. for det som skjer når ord og arrangement prøves, når blikk møtes, når en prøver å finne ut av tanker og hensikter må på en måte bli i prøvesalens mørke. Hva er tomt som tom prøvesal om natten? Ingen husker hvor hardt og konsentrert det blir slitt, og den angst som er der noen dager, og den intense lykke som også kan være der, når det hele er et regnestykke som plutselig går opp. Eller faller sammen. All latter. Og kamp. Alt håp, alle drømmer.

Hva er det viktigst for deg å prioritere i arbeidet med et prosjekt? Hvilke kvaliteter ser du etter?

Å lese en tekst. At bli rammet av ord. Der starter det. For det meste. Men det kan starte i rene tilfeldigheter. En teatersjef som ønsker en. Et team som har funnet en schwung. Jeg begynte å skrive da jeg var elleve, skrev og skrev. Tenkte aldri at jeg skulle være forfatter, nei. Men det å skrive var mitt innerste, sanneste, eneste. Språk og ord er livet mitt.

Hvordan ser du selv på din registil?

Da jeg startet med teater var det mye snakk om at forestillinger enten hadde gode, sterke skuespillere eller god, sterk regi. Jeg ble besatt av idéen at det må jo kunne la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Jeg vokste opp uten såkalt «kulturell bagasje», leste dikt i hemmelighet og hadde en tørst inne i meg jeg ikke forsto, jeg var en destruktiv tenåring, bodde på mange plasser, i forskjellige land, språk, fikk ingen røtter, ble bare flyvende lavt over jorden. Men jeg ble besatt av idéen at det måtte la seg gjøre å lage forestillinger med sterke skuespiller og sterk regi samtidig. Lenge, lenge arbeidet jeg som regissør og trodde jeg på en måte var usynlig. Jeg følte at jeg opphørte å eksistere som kropp, at jeg bare var to øyne, et blikk. Jeg tenker at regiarbeid mye handler om å nå frem til det jeg ser som teatrets minste bestanddel: Tanken. At oppgaven min er å fortolke og avlytte forfatterens hensikt – og av å gjøre det umulige: lese tankene til skuespillerne på scenen. Og selv om det ikke lykkes: lytte mer enn å tale selv. Se mer enn å bli sett.

Hvem ser du som din viktigste samarbeidspartner, i ditt teaterarbeid?

Jeg tenker på det som skjer mellom noen mennesker som en samtale som aldri blir ferdig. Siden 2007 har samtalene mellom scenograf og lysdesigner Jenny André, komponist og videodesigner Fredrik Arsæus Nauckhoff, og meg vært en strøm, vi har samme steinharde krav til oss selv og hverandre, vi har en tillit som gjør sterk, men utrettelig. I scenografien begynner alt og lyset fokuserer det. Video kan være magi, som musikk, som også i forestillinger kan være stillhet. Fravær av musikk. Pauser og … stillhet.

Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt?

Teatret var på en måte den første plassen i livet mitt hvor jeg hadde følelsen av å komme hjem, patetisk og feil for det er jo ikke noe hjem. Egentlig. Det er jo en evig hjemløshet. Og en evig usikkerhet. Være god nok. Ønsket. Kunne fungere. Bli likt. Gi alt og gå i stykker og opp igjen. Videre. Igjen.

Du er husregissør ved DNS. Hvordan ser du på denne rollen?

Å få den tilliten og de kravene er en drøm og jeg prøver å gi maksimalt av alt jeg har lært, av alt jeg har søkt etter, ønsket, av alt jeg kan og vet, alt jeg har håpet på og drømt om.

Til nå har du regissert tre store prosjekter for DNS: Hva tiltrakk deg med hver av disse?

De urolige var først. Hva kunne være bedre egnet for en haug svensker i Norge enn å starte med historien om den verdensberømte norske skuespilleren og den verdensberømte svenske regissøren skrevet av den verdensberømte datteren deres? Jeg – var skeptisk. Men vi reiste til Fårö, teamet og jeg. De tok bilder av øyen og jeg tok bilder av dem. Vi fant stranden hvor de verdensberømte hadde gått, og vi så horisonten de hadde sett. Og vi dro til Bergen med store planer. Og skuespillerne og jeg var fremmede og vi ble kjente og vi var på en måte i, eller på besøk i, den kjærligheten som tilhørte virkelighetens trio, kanskje var dette det kaos de hadde levd i, kanskje var de også like lykkelige som vi var noen dager. Scenografien var i tre, smale grå brett rundt et lavt basseng med vann, og over bassenget et hav av sorte ballerinasko, og på veggene: bilder fra Fårö. Stillheten. Havet. Horisonten.

I Slik var det var oppgaven: Keep it simple! Men det ble stort i det lille, når flere liter maling skulle ut over gulvet og tusen ping-pongballer falle ned fra taket. Fosse er av et format vi nok ennå ikke kan skjønne betydningen av. Han har flyttet teaterkunsten og grensene for språkets muligheter i den kunsten, han har kokt kullet til diamanter og knust diamanter til kull. Alt er lyst og mørkt, liv og død. Alt er voldsomt og mykt. Alt er nå. Alt er lenge siden. Alt er ingen. Alt er du og jeg. Skuespilleren var nøye, vi arbeidet hardt, vi ville gjøre det aller beste vi noensinne hadde gjort.

Før Et dukkehjem sa teatersjefen: «Men skal ikke du bare lage en klassiker?» Og jeg satt på en benk i Bergen og snakket i telefonen. Og én sa: Hva med Dukkehjemmet? Og jeg sa: Men hjelp! Men så sa Jenny: «Skriv det om! Lag det nytt!» Og jeg så dét, som så mange før meg har sett: En stor, vanvittig sterk og uknuselig historie om kjærlighet, løgner, drømmen om å være seg selv, og om å miste, om å dø. Og hver dag var skuespillerne og jeg i den nye verden og den gamle, vi var sammen og vi var ensomme, vi ville gi den verdensberømte Nora en ny dans, en ny avskjed, en ny sorg, en ny erotikk, en ny kjærlighet, lengsel, liv.

Om Annika Silkeberg: Dansk/svensk regissør, dramaturg, oversetter og dramatiker. Hun har blant svært mye annet stått bak oppsetninger av Arne Lygres Jeg forsvinner på Aarhus Teater og Jon Fosses Sofokles-gjendiktning Døden i Theben på Dramaten. Silkeberg har oversatt teatertekster fra dansk, tysk, engelsk, nynorsk, fransk og hollandsk, og skrevet Jeanne d’Arc – still on trial, Down Under og Container 9009. For DNS har hun regissert De urolige, Slik var det og Et dukkehjem, sistnevnte i egen tekstversjon.