Guds nærvær i alle ting – om den religiøse forståelsen i middelalderen

I «Kristin Lavransdatter» er religion og tro, middelalderens kristendom i Norge, et sentralt tema. Den religiøsitet vi finner i Norge i middelalderen var en kristendom som var dypt forankret i folket gjennom ritualer og praksiser gjennom flere hundre år. Dette knyttet seg både til messfeiringens ritualer, samt rituelle handlinger og religiøse praksiser knyttet til årstidenes gang, dagliglivets arbeid med velsignelser av buskap, åker og eng, samt allehånde gjøremål. Denne praktiske religiøsitet var også knyttet til steder av spesiell betydning, det kunne være sognekirken, relikvier etter helgener og mirakelgjørende bilder eller hellige kilder eller viktige pilegrimskirker som Olavskirken i Nidaros. Materien var gjennomsyret av det gudommeliges nærvær. Verden var skapt av Gud og kunne derfor også manifestere Ham. Dette kan defineres som en sakramental forståelse av verden. Materien, det fysiske og synlige, stod ikke i opposisjon til det guddommelige, men var noe som hadde et potensiale i seg til å manifestere det metafysiske, det ikke-materielle og usynlige. I middelalderens religiøse univers kommuniserte Gud med menneskene gjennom og i den skapte verdens utfoldelse og ved mirakler og tegn.

Nådenærhet

Det guddommelige nærvær var et vesentlig kjennetegn ved middelalderens religiøsitet. I fromhetshistorisk sammenheng har man definert dette som en forståelse av nådenærhet, noe som betød at unåden, de onde krefter også kunne være nære. Åndsmaktene gjennomsyret hele verden og var til stede i dagliglivet. Følgelig kunne man hele tiden også være i kommunikasjon med Gud på ulike måter. Det guddommelige var både romlig og timelig tilgjengelig, umiddelbart erfarbart både åndelig og fysisk. Nåden var både åndelig og fysisk berørbar, Gud var reelt og fysisk til stede, og aller tydeligst var dette i feiringen av den hellige messen, middelalderens hoved-ritual. Når man feiret messen, gjorde man det sammen med Gud, englene, alle hellige kvinner og menn, trosvitner og martyrer, og alle andre i hele verden som feiret messen. Da kommuniserte Gud og mennesker direkte med hverandre gjennom de synlige tegn.

Forbindelsen til det hinsidige

I middelalderske forståelse var frelsen et prosjekt som man måtte og kunne arbeide på gjennom hele livet, også i det hinsidige frem til dommens dag. Den enkelte stod heller ikke alene, men var del av et solidarisk felleskap av de troende, levende og avdøde, hvor hver lem kunne virke til det gode for nesten. Slik var det et evig bånd mellom alt i verden og det hinsidige, i et evig felleskap på ulike nivåer. Her var helgenene sentrale. Kirkens hellige kvinner og menn var ikke bare religiøse forbilder eller fjerne livsidealer, de var menneskenes nærværende hjelpere. Helgenene var viktige som formidlere mellom Gud og mennesker gjennom sine forbønner på grunn av sin spesielle nærhet og gunst hos Vårherre. De var mennesker som gjennom et forbilledlig liv, eller martyrdøden, hadde gjort seg fortjent til å komme rett til himmelen hos Gud etter sin død. De kunne hjelpe og beskytte de som ellers kom til kort eller som trengte hjelp. Slik var de en viktig del av Kirkens solidariske fellesskap. En annet viktig side ved det religiøse liv var Kirkens internasjonale karakter som ikke kan poengteres tydelig nok, fordi det kan være vanskelig å ta inn over seg betydningen av dette i dag. Middelalderens norske samfunn stod gjennom den norske kirkeprovinsens organisasjon i en kontinuerlig kontakt med Europa gjennom hele middelaldere. Kirken var både lokal og internasjonal på samme tid. Også dette forhold bidro til den denne forståelsen av nærhet og felleskap.

Middelalderens katolske kristendom var altså preget av nærvær og deltagelse på alle nivåer og i alle deler av livet. Det var en kristendom som la stor vekt på den enkeltes deltagelse og legfolket, de alminnelige troende, var engasjert i alle sider ved troslivet og aktivt inkludert i et trosfellesskap som inkluderte både de som hadde gått foran, de døde, og de som skulle komme etter.