Gir drømmer fritt spillerom

– Det er noe rebelsk ved denne forestillingen. Vi vil gi plass til ville drømmer og nytteløse fantasier. Tenk om drømmene våre viser oss hva vi egentlig lengter etter?

Tekst: Tora Optun Foto: Andreas Roksvåg

Kamilla Wargo Brekling og hennes faste samarbeidspartner Karina Dichov Lund har skapt stor begeistring med sine oppsiktsvekkende, humoristiske og gripende forestillinger. Nå skal de for første gang lage teater i Norge. I den tragikomiske «Plutselig står jeg med meg selv i hånden og ser utover byen» handler det om drømmer og forhåpninger til livet, men også om det å fantasere og rømme fra virkeligheten. Hele forestillingen skapes i løpet prøveperioden, og samtaler med skuespillerne brukes som inspirasjon.

Drømmetydning i 2018

Det kunstneriske teamet tror det å dagdrømme kan være en måte å komme i kontakt med seg selv på. Derfor er det bekymringsfullt at tidsrommet hvor vi fritt kan fantasere stadig krymper. Har vi egentlig tid til å drømme oss bort?

– Det å stirre tomt ut i luften og bare la tankene fare skjer ikke så ofte. Vi sitter konstant på mobilen for å ikke virke merkelige, eller for å slippe å kjede oss, tror Brekling.

Lund deler hennes bekymring, og er redd for at drømmene våre har blitt kapret.

– Drømmer er ofte idealer vi må streve etter å leve opp til. «Den perfekte kroppen», «den perfekte mannen», «det perfekte huset», kommer disse drømmene egentlig fra oss selv? Og hva skjer med oss når vi ikke greier å oppfylle dem?

Begge tror at dette gjør det enkelt å føle seg mislykket og at drømmejaget for mange fortoner seg som et mareritt. De er opptatt av å få frem slike erfaringer, men har sin egen lekne, «ned-på-jorda»-tilnærming til det hele.

– Vi er noen merkelige dyr. Vi tror problemene våre er helt unike og skammer oss noe fryktelig. Det er egentlig et ganske tragikomisk opplegg, og vi er opptatt av å få frem det humoristiske i situasjonen, forklarer regissøren.

Sårbar prosess

Brekling har erfart at når en våger å vise hva som er på innsiden, er ikke forskjellene så store. Hun mener ensomhet er en trussel som kan bekjempes med åpenhet.

Åpenhet er også noe de krever av de fem skuespillerne. I individuelle samtaler forteller de om egne drømmer, tanker og lengsler, men de blir også bedt om å beskrive hva de spiste til frokost.

– Når vi begynner prøvene har vi ikke noe manus, bare masse tanker og hundrevis av spørsmål som vi bombarderer skuespillerne med. De er nødt til å stille sin menneskelighet til rådighet. Det å blottstille seg selv på denne måten er selvfølgelig veldig sårbart og ganske nervepirrende, sier regissøren.

Skuespiller Reny G. Folgerø sammenligner samtalene med å gå i terapi. Det var intenst, men hun føler seg trygg på at hun ikke kommer til å få livet sitt utlevert på scenen.

– Det er først og fremst en måte å komme i kontakt med tanker, følelser og erfaringer på knyttet til det å leve i en komplisert verden. Det hjelper oss å fortelle en ærlig historie om hvordan det er å være menneske. Det er jo det teater handler om.

«Plutselig står jeg med meg selv i hånden og ser utover byen» har urpremiere 16. mai i Teaterkjelleren.

Tettere på Plutselig står jeg igjen med meg selv i hånden og ser utover byen