search

Forlokkende ekteskapskrise

Ragnhild Gudbrandsen mesker seg i spydigheter og utagerende festing i den populære klassikeren «Hvem er redd for Virginia Woolf».

– Det er spennende å lokke ut det heftige temperamentet i meg selv – og mine medspillere, ler Ragnhild.

Hun er ikke kjent for å være særlig høyrøstet på privaten, men synes at det kan være herlig å skru på den knappen på scenen. Sammen med skuespiller Per Frisch skal hun blottstille et ekteskap som har kjørt seg fast. Bitterheten har bygget seg opp over år, og fasaden slår sprekker. Det er duket for en mørk og morsom kveld – Edward Albees populære klassiker er også blitt kalt en sivilisasjonskomedie. En ironisering over den amerikanske drømmen.

Fasaden slår sprekker

Ekteparet Martha og George har levd sammen så lenge at de kjenner alle de ømme punkter hos hverandre. Ydmykelser og giftige stikk er blitt deres vanlige omgangsform. På et nachspiel går de lenger enn de noen sinne har gjort, og denne gangen har det middelaldrende ekteparet også fått med seg tilskuere. Etter en fest på universitetet, har de invitert en ung professor og hans kone hjem på en drink. Det blir mange drinker. Snart blir det nygifte paret ufrivillig vitne til at Martha og George hudfletter hverandre. Gjestene blir etter hvert dradd med i den fornedrende runddansen, og i løpet av noen timer avsløres også sannheter om deres ekteskap.  Det unge paret spilles av Pål Rønning og Reny G. Folgerø.

– Den ytre, vellykkede fasaden krakelerer denne kvelden og de avdekker sine mørkeste sider. Det er et stort gap mellom hvem de er og hvem de vil være. Både Martha og George, og det unge paret, har bygget forholdet på illusjoner. Fiksjon og sannhet sklir over i hverandre, og det er noe som er spennende også for publikum, mener Ragnhild.

Parterapi og snop

Stykket har siden premieren på Broadway i 1962 blitt en av USAs mest spilte stykker. Det er en publikumsfavoritt som både har en stilsikker tidskoloritt og som man kjenner seg igjen i. Dessuten er den veldig underholdende.

– Humoren kommer godt frem i vår versjon. Forestillingen holder et høyt tempo, og det kan være både forlokkende og forløsende å oppleve en skikkelig ekteskapskrangel. Men det er også en sårhet i stykket og det får en kanskje til å tenke over egne relasjoner og reaksjonsmønstre, sier Ragnhild.

Filmatiseringen i 1966 med Elizabeth Taylor og Richard Burton i hovedrollen ble en Oscar-snakkis da den ble nominert i 13 kategorier. Filmen var den første med «anbefalt for voksne»-varsel

– Stykket er snop for skuespillere. Alle de fire karakterene har så mange lag og samspillet og timingen er helt avgjørende. I Teaterkjelleren kommer vi tett på publikum også, så det gir ekstra energi til forestillingen, sier Ragnhild.