Farvel Berlin, farvel frihet

Under oppholdet i Berlin, skrev Christopher Isherwood dagbok om episoder og personer han møtte i den kontrastfylte metropolen. Disse skildringene ble utgangspunkt for flere historier som samlet utgjorde boken «Goodbye Berlin». Senere ble personene og miljøskildringene iscenesatt både som film og teater i «Cabaret».

På slutten av 1920-tallet var den tyske hovedstaden preget av eksperimentelle kunstnere og banebrytende filosofer og vitenskapsmenn. I store bygninger, like ved Tiergarten, hadde den tyske legen og sexologen Magnus Hirschfeld åpnet Institut für Sexualwissenschaft allerede i 1919 – det første av sitt slag i verden. Han var en kjent forkjemper for homoseksuelles rettigheter og instituttet vakte internasjonal oppsikt for sin forskning på menneskelig seksualitet i bred forstand. Isherwood kom til Berlin for første gang i mai, samme år. For en som ønsket seg en forfatterkarriere, var dette rett sted til rett tid.

FOR EN SOM ØNSKET SEG EN FORFATTERKARRIERE, VAR DETTE RETT STED TIL RETT TID

Et tiår tidligere hadde slutten på første verdenskrig skapt grobunn for en progressiv, men splittet ny republikk. Weimarrepublikken ble oppkalt etter byen hvor forfatningen ble utviklet. Det var store forhåpninger om en ny start etter krigens tragedier, samtidig som stabiliteten var skjør – det eneste som var konstant var endring.

Byen tiltrakk seg tusener av innflyttere og flyktninger. Levekostnadene var lave, og mulighetene – både lovlige og ulovlige – var mange. På mange måter fremsto den som en moderne og progressiv metropol, men her var også enorm fattigdom, skyhøy arbeidsledighet og de fattigste hadde forferdelige levevilkår. Hyperinflasjonen i 1921-23 var katastrofal.

Mange homofile, både kvinner og menn, dro til Berlin for å komme bort fra undertrykkelse og forfølgelse – for her kunne de være seg selv. I denne kaotiske storbyen fikk de muligheten til å oppleve en frihet som ikke eksisterte der de kom fra. Isherwood var nettopp blant dem. Her kunne de utforske, eksperimentere og oppleve livet utenfor det tilkneppede samfunnet de hadde vokst opp i. Sex mellom menn var ulovlig også her i Berlin, men transseksualitet var ikke det. Det yrende livet av LHBT-barer, klubber og danselokaler sto imidlertid for en så stor omsetning, at det ble umulig for byen å forby det. Politiet hadde til og med en egen avdeling som skulle se til at disse stedene ikke ble utsatt for trusler av noe slag. Med keiserdømmets fall, forsvant også sensuren. Teatre, kabareter og filmstudioer feiret den menneskelige seksualitet i alle former, og kunstnere i alle sjangre gjorde byen om til en eksperimentell lekegrind.

KUNSTNERE I ALLE SJANGRE GJORDE BYEN OM TIL EN EKSPERIMENTELL LEKEGRIND.

Kjente kunstnere som filmregissør Fritz Lang («Metropolis» 1927), dramatiker Bertolt Brecht og komponist Kurt Weill (bl.a. «Tolvskillingsoperaen» 1928), romanforfatter Erich Maria Remarque («Intet nytt fra vestfronten» 1929) holdt til i Berlin, og byen var hjemstedet til en rekke intellektuelle, filosofer og forskere, inkludert fysiker Albert Einstein.

Christopher Isherwood skildrer Berlin i denne helt spesielle perioden hvor «Det glade 20-tallet» får en brå slutt. De første tre årene av 30-tallet medførte store endringer med fatale konsekvenser. Isherwood var der for å dokumentere det som skjedde.

Den krakelerte regjeringen, den internasjonale økonomiske krisen og den enorme arbeidsløsheten skapte en sterk polarisering og støtte til et ytre høyre, som lovet enkle og raske løsninger. Da koalisjonsregjeringen brøt sammen nok en gang i 1930, famlet presidenten i blinde. Hitler og NSDAP etablerte seg som en maktfaktor i tysk politikk, og 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler. Nazistene tok over byen, og Weimar-republikken og friheten som fulgte med, var over. Mange kunstnere flyktet, klubber ble stengt og homofile ble sendt til konsentrasjonsleirer med en rosa trekant på fangedrakten. Isherwood dro fra Berlin samme vår.