Magnus Vollset om lepraens historie i Bergen
På 1800-tallet var lepra i Bergen mer enn en sykdom. Den handlet om identitet, frykt og kontroll, og om hvem som fikk leve uten å bli definert av sin egen kropp. I Stig Amdams nyskrevne stykke «Doktor Armauer Hansen» møter publikum både et medisinsk gjennombrudd og de menneskelige skjebnene bak historien.
Gerhard Henrik Armauer Hansen oppdaget i 1873 at lepra skyldes en bakterie. Funnene hans endret synet på sykdommen og satte Norge på det medisinske kartet. Samtidig er historien om lepra også en fortelling om isolasjon, stigma og mennesker som ble brukt i vitenskapens navn.
Bergen som verdens leprahovedstad
Vi har snakket med medisin- og vitenskapshistoriker Magnus Vollset fra UiB om hvorfor Bergen fikk en så sentral rolle.
– Bergen var på dette tidspunktet verdens leprahovedstad. Det var her de fremste forskerne holdt til. Ville du bli noen innenfor det internasjonale lepramiljøet, måtte du til Bergen og lære av ekspertene, sier Vollset.
Den moderne lepralogien tok form her, blant annet gjennom verket «Atlas colorie de spedalskhed» av legene Daniel Danielssen og Carl Wilhelm Boeck. Boken inneholdt detaljerte tegninger av lepra-pasienter fra Bergen.
– Tegningene var viktige fordi diagnosen tidligere bygget på tekstlige beskrivelser. Nå fikk legene noe konkret å se etter, sier Vollset.
Originalillustrasjonene finnes fortsatt i Bergen. Når Vollset viser frem en tegning av en 13 år gammel pasient som ser ut som en aldrene mann, er det tydelig at det gjør inntrykk.
– Det er fremdeles veldig sterkt å kikke på dem etter så mange år. Vi kan se fargene, øynene og uttrykket. Dette er den mest dramatiske formen for spedalskhet. Han kan få knuter i halsen og til slutt bli kvalt.
Livet på Pleiestiftelsen no 1
På slutten av 1800-tallet hadde Bergen tre leprahospitaler med til sammen rundt 500 sengeplasser. Nybygde Pleiestiftelsen no. 1 på Kalfaret skulle være vitenskapens høyborg.
– Da Pleiestiftelsen åpnet i 1856, var det knyttet stor optimisme til stedet, forteller Vollset.
Her arbeidet legen Armauer Hansen store deler av livet sitt. Pasientene levde isolert innenfor institusjonens murer, og hverdagen var strengt regulert.
– I spisereglementet står det nøyaktig hva de skulle spise hele uken. For dem som bodde der, var dette menyen for resten av livet. Hver morgen skulle de få 0,36 liter te, 7,8 gram sukker og 250 gram rugbrød. Alt var målt ned til minste detalj.
Kostholdet var godt, men pasientene mistet muligheten til å bestemme over eget liv.
Fra pasient til trussel
Armauer Hansen oppdagelse av leprabakterien var et medisinsk gjennombrudd, men den fikk også konsekvenser for hvordan pasientene ble behandlet.
– Sykdommen hadde ingen kur. Armauer Hansen mente at de som allerede var syke, ikke kunne reddes, men at man kunne beskytte de friske ved å unngå smitte. Da ble de syke sett mer som en trussel mot folkehelsen enn som individer med behov for pleie, sier Vollset.
På en internasjonal leprakongress i Bergen i 1909 ble det anbefalt at barn av leprasyke skulle tas fra foreldrene og plasseres hos andre.
– Det var ment å redde barna, men fratok familier deres nærmeste.
Hvorfor Vestlandet?
På 1700- og 1800-tallet hadde Norge noen av de høyeste lepratallene i Europa, særlig langs Vestlandskysten.
– Rundt 95 prosent av oss er naturlig immune. Sykdommen utvikler seg bare hos en liten gruppe, forklarer Vollset.
Hvorfor den særlig rammet kystsamfunnene, er fortsatt ikke fullt ut forstått. Fattigdom, dårlig kosthold og trange boforhold kan ha svekket immunforsvaret, forklarer Vollset.
Et medisinsk gjennombrudd og menneskeforsøk
Oppdagelsen av leprabakterien var verdenshistorisk, men forskningen skjedde i stor grad på pasientene selv.
– Man klarte ikke å dyrke bakterien utenfor kroppen. I praksis ble all forskning gjort på mennesker, sier Vollset.
Gerhard Henrik Armauer Hansen er fortsatt en av Norges mest kjente leger internasjonalt. I flere land kalles sykdommen i dag «Hansens sykdom» for å redusere stigma. Samtidig har navneendringen vært omstridt, blant annet fordi Armauer Hansen ble dømt for menneskeforsøk.
Hvorfor historien angår oss
I 2023 markerte verden 150 år siden oppdagelsen av leprabakterien. Vollset mener det er viktig at historien fortsatt fortelles.
– Jeg synes det er flott at disse historiene blir løftet frem, også de problematiske sidene, sier han.
Han peker på at mange av de samme dilemmaene oppsto under covid-19.
– Hvert individ ønsker frihet, men som samfunn ønsker vi beskyttelse mot smitte. Under covid isolerte vi oss i uker. For leprapasientene kunne isolasjonen vare ut livet.
Teateret forteller menneskenes historie
For Vollset er det nettopp de menneskelige dimensjonene som gjør historien relevant.
– Vi vil igjen stå overfor nye pandemier. Hvordan skal vi balansere frihet og trygghet? Det er spørsmål dette teaterstykket reiser.
Han er glad for at stoffet nå blir teater.
– Det som fascinerer meg, er de enorme dimensjonene i denne historien, både medisinsk og menneskelig. Dramaet som utspilte seg i Pleiestiftelsen, er selve kjernen i stykket.
Vollset har vært historisk konsulent for dramatiker Stig Amdam under arbeidet med stykket, noe som har bidratt til å gi forestillingen et autentisk historisk grunnlag.
