En sang om livet slik det ble  

Bjørn Willberg Andersen (Bamse) og Lars Lillo Stenberg hadde aldri truffet hverandre før arbeidet med «Gitarmannen» startet. Likevel føltes det nesten som om de kjente hverandre fra før.
-Det er jo umulig å ikke kjenne Lars, musikken hans har vært et slags soundtrack i oppveksten min, og det føles som om jeg kjenner ham litt selv om vi aldri har truffet hverandre før, forteller Bamse.

Lars hadde allerede fått et inntrykk av Bamse gjennom musikken hans.
– Jeg har hørt litt på platen din, og hørte at du har en veldig flott sangstemme. Da var jeg sikker på at dette kom til å gå veldig bra, sier han.

Da regissør Ida Høy fortalte Lars om «Gitarmannen» over telefon, ble han straks fascinert.
– Oppgaven var ganske forlokkende umiddelbart. En litt annerledes utfordring. Jeg har laget musikk til teater før, men ikke på denne måten. Nå skal jeg lage musikk som skal kle en fiktiv figur, og samtidig en skuespiller som skal gjøre det til sitt, forteller Lars.

Skjebnen til Gitarmannen
I stykket følger vi en ensom gatesanger som står i undergangen og synger de samme sangene dag etter dag. De fleste ser ned, mens noen gir en mynt. En kveld går han inn på en bar og begynner å fortelle om livet på gaten, menneskene han møter og valgene han har tatt. Med sår røst åpner han opp om et liv levd i skyggen.

Teksten til Fosse inspirerer Lars, særlig det gripende i skjebnen til gitarmannen. Han har selv undret seg over historien til gatemusikanter.

– Jeg synes Fosse har gått inn i dette på en nysgjerrig og fin måte. Gitarmannen har stått på gaten i 20 år og sunget andres sanger. Nå, har han har kommet til den erkjennelsen at han aldri har fått dette helt til. Han har hatt drømmer, men ender opp med å pakke sammen virksomheten.

Kontrast til monologen
Musikken fra Lars er nyskrevet til nettopp til denne oppsetningen for DNS.
-Dette stykket er jo skrevet som en tekst, Jon Fosse skriver bare «han syng» i manus, forklarer Bamse.

Lars lar seg inspirere av Gitarmannens lange liv som gatesanger.
– Jeg tenker at sangene bør ligne på de han har stått og sunget gjennom 20 år. Musikkens rolle er som et ekstra gir i forestillingen, den skaper en kontrast til monologen, samtidig som den går naturlig inn i konteksten. Det blir både overordnet, litt gøyalt og humoristisk, men også øyeblikk som er mer sårbare og sjelfulle.

Musikken til Lars tilfører teksten både energi og ekstra sjarme, forteller Bamse.
-Lars sin musikk tilfører teksten så mange kvaliteter. Det føles allerede som om stykket ikke kan gjøres uten akkurat denne musikken. Det åpner teksten og gir den mer sjarme og en annen energi, en annen valør enn man er vant til. Så jeg tror trygt kan si at slik som dette har du ikke sett Jon Fosse-tekster før fremført.

Tilbake til Bergen
Når «Gitarmannen» får premiere på Sardinen USF 31. januar, vender Lars på mange måter tilbake til byen han vokste opp i.
– Jeg bodde her og gikk på skole i tre år. Jeg var skikkelig Brann-fan og så Kniksen på Stadion. Faren min jobbet på teateret, og jeg var mye bak scenen og ble alltid møtt med vennlighet av de gamle scenearbeiderne. Den Nationale Scene er egentlig det teateret jeg kjenner best.

-Du kommer hem, smetter Bamse inn.

Et stykke som fant sin tid
Stykket ble skrevet av Jon Fosse i 1994 til og for Bamse.
– Vi var unge, små-rebellistiske menn, og over en øl på Kafe Lido spurte jeg om han kunne skrive noe musikkteater som var litt annerledes. Kanskje en monolog, så ble det til at han skrev dette, forteller Bamse.

Lars er begeistret.
– Jeg er veldig imponert over at Jon faktisk har skrevet stykket til deg.

At teksten har ligget i 30 år handler om at den ble skrevet for en eldre mann, og det passet ikke for meg da, forteller Bamse.
– Men nå er tiden riktig, og jeg kan svare for den aldrende mannens refleksjoner. Livet går, og plutselig dukker muligheten opp. Vi skal spille det på Sardinen USF, der folk være i det landskapet Gitarmannen beveger seg i.