search

Det nødvendige teatret

Tekst: Lillian Bikset I Foto: Sören Vilks

Ellen Lamm er opptatt av bilder, flyt og musikalitet, og ser teatret som en nødvendighet.

Kan du beskrive arbeidsprosessen din, fra idé til ferdig forestilling?

Det pleier å begynne som noe som interesserer meg spesielt, noe jeg ikke kan slutte å tenke på. Jeg leser teksten, gang på gang, og stiller den opp mot annet jeg parallelt opplever, leser om og ser på. Mens jeg leser noterer jeg: Assosiasjoner, spørsmål, bilder. Jeg prøver å ikke begynne å analysere for tidlig, ikke begynne å prestere, men å være i en slags flyt så lenge jeg kan – ja, så lenge som teatret tillater det. Jeg snakker med dramaturgen, scenografen, lyssetterne, komponisten og teatret. Hvordan ser de praktiske og økonomiske betingelsene ut? Har teatret spesielle ønsker eller behov? Etter hvert blir det tid for å tydeliggjøre mine og det kunstneriske lagets ideer, og da går jeg tilbake i notatene mine, renskriver, stryker, legger til og forsøker å formulere tankene som skal følge oss gjennom prøveperioden og frem til premiere.

Hvordan vil du selv beskrive din registil? Ser du selv en linje gjennom prosjektene dine, eller opplever du at du finner et nytt uttrykk for hvert prosjekt du arbeider med?

Forhåpentlig er min stil transparent nok til at publikum ikke tenker på meg, men kommer riktig nær det som skjer på scenen. Jeg har ingen tanke om at det skal finnes en synlig linje mellom ulike prosjekter, tvert imot tror jeg dette kan være vanskelig å få øye på, for jeg har regissert i så mange ulike sammenhenger og sjangre. Men for meg er hvert prosjekt på sitt vis uunnværlig.

Hvorfor valgte du teatret som ditt arbeidsfelt? 

Det var et tidlig og intuitivt valg. Som barneskuespiller på Dramaten møtte jeg teatret allerede som tiåring. Ordenes musikk, konsentrasjonene, lyttingen, publikumskontakten – jeg ble fanget for livet. Teatret var nødvendig. Jeg elsker den kollektive oppdagelsesferden en prøveperiode er. Jeg blir aldri lei av å følge samspillet mellom scene og sal, og undres hver gang over at ingen forestillinger er like. Felles nærvær kan skape magiske øyeblikk, der alle vi i rommet sammen får mulighet til å fundere på hva det betyr å være menneske.

Du arbeider også med opera og med film, og du ble nylig ansatt som kunstnerisk leder for Kungliga Operans avdeling for barn og unge. Kanskje du kan si noe om forskjeller og likheter i din tilnærming til disse uttrykkene og til teatret?

Min ambisjon er å nærme meg et operaverk på samme måte som jeg forsøker å nærme meg et teaterverk, med en åpenhet. Den største forskjellen ligger i at et operaverk, i motsetning til en scenetekst, allerede er innordnet en rytme. Og veldig mye av stemningene og følelsene er skrevet inn i partituret.

Hvem mener du er din viktigste samarbeidspartner i ditt teaterarbeid, og hvorfor?

Det varierer gjennom prosessen. For meg er dramaturgen, som regel Magnus Florin, den viktigste i den første fasen. Samtalen med dramaturgen hjelper meg til å sortere i mine ideer, og gir nye innfallsvinkler. Deretter blir scenografen min nærmeste samtalepartner. Jeg trives når det, som med Rikke Juellund, finnes en intuitiv forståelse og åpenhet. For meg starter samtalen ofte med bilder, så en person som Rikke, som er svært god til å analysere bilder, er uvurderlig. Senere, når prøvene begynner, tar samarbeidet med skuespillerne ofte over. Når det fungerer slik det er tenkt er det en nær berusende opplevelse av nærhet, og en sterk følelse av mening.

Hva tiltrakk deg med «Kirsebærhaven»?

Den fanget så godt opp følelsen fra den første tiden av pandemien, at en epoke tok slutt, og at vi på enkelte måter ble kastet ut i det tomme intet. Denne følelsen finnes svært sterkt i teksten. Jeg var også veldig trukket mot stykkets blanding av komedie og tragedie, at den svinger slik mellom sjangre. Og at der finnes noen veldig absurde innslag. Der følte jeg meg hjemme.

Ellen Lamm: Svensk regissør, som har arbeidet med teater, opera og film, i hovedsak på Dramaten i Stockholm. Hun begynte som barneskuespiller, og har utdanning blant annet fra Operahögskolan i Stockholm. Lamm har også erfaring som dramaturg, og har dessuten gjort dramatiseringer, blant annet av Jaques Faiths «Tildas hus», på Dramaten i 2001. Hun ble nylig ansatt som kunstnerisk leder for Unge Operan, Kungliga Operans avdeling for barn og unge, og tiltrer denne høsten. I høst regisserer hun «Kirsebærhaven» for Den Nationale Scene, hennes første regioppdrag i Norge.