Skuespillerinne på scenen som skildrer en karakter i et øyeblikk med intense følelser.

Den kompliserte Kristin

Iblant får eg lyst til å riste i henne, skriv Brit Bildøen som har lage songtekstane til «Kristin Lavransdatter» i samarbeid med Svein Sturla Hungnes.

Tekst: Brit Bildøen

Et har hatt eit heilt anne møte med Kristin Lavransdatter noe enn da eg las trilogien i ungdommen. Første gong eg las boka, blei eg riven med av kjærleikshistoria mellom Kristin og Erlend i det første bindet, «Kransen», og var mindre interessert i dei to andre binda. No finn eg andre og tredje bind, «Husfrue og Korset», vel så sterke og kanskje enda meir interessante.

Hovmodig heltinne?

Da eg var ung, såg eg nok Kristin som ei heltinne, ei jente som gjorde opprør mot foreldre og presteskap, ei tapper ung kvinne som insisterte på å følje hjartet sitt. Men under nylesinga blei eg overraska over kor mykje hovudpersonen irriterte meg. Kvar var det blitt av den sterke og modige og ranke Kristin som festa seg i meg da eg var ung? Jau, eg såg henne, men meir glimtvis. For no såg eg også tydelegare egoismen hennar, hovmodet, feilskjæra. Når ho først har tigga seg til å få gifte seg med denne sjarmerande slampen av ein mann, kan ho ikkje prøve å nyte det da?

Det nye møtet med Kristin var sterkt, fordi mi eiga livserfaring hjelpte meg til å sjå kompleksiteten i henne. Og ikkje berre i henne, men i dei andre rundt henne også. Dette som kiler seg fast mellom henne og Erlend, og som aldri riktig kan snakkast vekk eller sonast vekk eller viskast vekk, det gjer ekstra vondt, fordi det er ein kjernesituasjon som det er altfor lett å kjenne seg att i.

Berg- og dalbane

Våre kjensler for Kristin og Erlend blir kasta hit og dit, i takt med koleis kjenslelivet deira køyrer berg- og dalbane. I den eine augenblinken held vi med Kristin, i det neste Erlend, viser kor urimelege dei begge kan vere. Dei elskar kvarandre. Dei kjempa for kvarandre. Dei fekk kvarandre. Men det har skjedd for mange vonde ting på vegen. Det var ofte harde diskusjonar rundt Undsets kvinnelege protagonistar da bøkene kom ut, noko som absolutt var tilsikta frå forfattarens side. Ho ville reise debatt om forholdet mellom samfunn og individ, og det var ofte kvinnene i bøkene hennar som stod i ein vanskelig posisjon, splitta mellom eigne behov og plikt- og skuldkjensla.