De fant humoren i svartedauden

– Vi lette etter noe som Bergen var både kjent for og stolt av, og da falt valget på svartedauden, forteller Dagfinn Lyngbø med et smil.

Ideen tok form etter koronapandemien. Munnbind, tester og stadig nye regler satt fremdeles friskt i minnet, og likhetene mellom pest og pandemi bød på rikelig med materiale.

– Det var den likheten mellom pest, pandemi og korona som vi hadde gått gjennom, og så begynte det å balle på seg der. Der er det mange gøye paralleller, sier Vemund Vik.

Slik ble «1349 – Det kom et skip til Bjørgvin» til, en musikalsk festreise gjennom middelalderens Bergen. Med plass til alt fra storhetsdrømmer og ambisjoner, til hemmeligheter og kjærlighet som ikke lar seg stoppe av verken pest eller politikk. Rotter danser i gatene og kjærlighetsbrev drypper av begjær.

En hjerne, to dramatikere
Vik har tidligere regissert flere av Lyngbøs show. Denne gangen har de utviklet historien sammen, fra de første ideene til låter, karakterer og handling.

– Det føles veldig organisk og naturlig, sier Vik. Han er vant til å ta utgangspunkt i Lyngbøs humor og ideer når han regisserer showene hans. Denne gangen har ideene vokst fram i fellesskap.

– Vi har vært samstemte, skyter Lyngbø inn når Vik beskriver hvordan de finner humoren på samme sted.

– Det har vært veldig snilt, ikke noe fighting for ideer og slikt. Nesten som én hjerne som jobber samme vei, sier Lyngbø.

De har også hatt god tid. I over tre år har de møttes noen timer hver mandag i Lyngbøs skrivebod i hagen. Med kaffe, sjokoladekjeks og Pepsi Max har ideene fått vokse frem.

– Så sitter vi med en kassegitar, noen låtideer, det har bare flytt veldig fint, sier Lyngbø.

– Det er kanskje verdens beste jobb, å sitte slik og putle og lage ting. Når du har god tid, så er det verdens beste jobb, sier han.

Hits fra pestens tid
Musikken har fått stor plass i forestillingen, med rundt 20 låter i ulike sjangre. Her er musikk for dansende rotter, knuste hjerter og store drømmer.

– Det har vært veldig gøy å finne følelser, karakterer og stemninger i historien, som har inspirert ulike typer låter, sier Vik.

Målet har vært å lage musikk som fenger, enten det er rottene som danser og synger, eller historien tar en mer alvorlig vending.

– Vi har prøvd å lage hits på hver eneste låt. Det skal være catchy, sier Lyngbø.

Snabelsko og nebbeprester
Selv om svartedauden er utgangspunktet, har det ikke vært noe mål å gjenskape middelalderen ned til minste detalj. Dramatikerduoen har gjort research og snakket med folk som kan historien. Så har de brukt kunnskapen som springbrett for nye ideer.

Lyngbø er tydelig på hvilken type musikal de har laget.

– Det er jo det som er fantastisk, som vi også har presisert i undertittelen – dette en historisk ukorrekt musikal.

Snabelsko og nebbeprester er også med i pestmusikalen. Snabelskoene hører hjemme i middelalderen, mens nebbemaskene til pestlegene først dukket opp flere hundre år senere, på 1600-tallet.

– Så vi er ikke sånn kjempetro mot historisk korrekthet, men vi er nær nok til at det kunne ha skjedd akkurat slik som det skjer, sier Vik.

Fra den svarte standup-skjorten til det store maskineriet
For de to dramatikerne har arbeidet med DNS gitt et innblikk i hvor mange mennesker, fag og håndverk som skal til for å skape en stor musikal. De er vant til å jobbe med mindre team, der få folk gjør mye.

– Dette er stort for oss begge, sier Vik.

Lyngbø trekker frem kontrasten til sine egne show.

– På mine forestillinger er debatten «skal jeg ha denne svarte skjorten, eller skal jeg ha denne svarte skjorten», så her er det fantastisk å se hvor mange folk som jobber og hvor mye flott de lager til denne forestillingen.

Midt i all elendigheten finnes det håp
Svartedauden var en katastrofe. Men Lyngbø og Vik har også vært opptatt av hva historien kan si om menneskene, og om hvor sårbare vi egentlig er.

Lyngbø peker på hvordan naturen kan slå tilbake når mennesket tar seg for godt til rette. Og selv om det kanskje ikke er den første tanken man forbinder med en musikal full av humor og musikk, har de to også et håp de gjerne vil sende med publikum.

Hvis de kunne sendt én sang tilbake til menneskene som opplevde svartedauden i 1349, ville begge valgt avslutningssangen.

– Vi lever jo i dag, og det kan jo være en god trøst å få vite for dem som opplevde svartedauden i 1349. At menneskeheten overlever, sier Vik.

Det er den tanken Lyngbø også håper publikum tar med seg ut av salen.

– Jeg håper folk går ut med et smil om munnen, musikk i kroppen og troen på menneskeheten i behold, sier Lyngbø.