En mann i briller smiler mens han sitter ved et bord i et møterom. En annen person ved siden av ham tar på ansiktet deres. En tallerken med mat og drikke står på bordet.

«Antigone» snakker vår tid rett i møte

Hvem bestemmer hva som er rett og galt, og hva skjer når individet trosser makten? Teksten til Sofokles er nærmere 3000 år gammel, men regissør Alan Lucien Øyen er overbevist om at stykket aldri har vært mer aktuelt.

Alan Lucien Øyen har nylig regissert «Vildanden» som spilte i Teaterkjelleren på DNS. Nå er han regissør for den nærmere 3000 år gamle greske teaterteksten «Antigone» som settes opp i de gamle produksjonslokalene på Bergen Kjøtt i Skuteviken. Teaterhuset på Engen skal moderniseres, og DNS spiller i nedstengingsperioden ute på andre scener i Bergen.

Når Øyen ble spurt om å sette opp «Antigone», var han ikke vanskelig å be.

-«Antigone» er en fryktelig gammel tekst, men den blir mer og mer relevant for hvert sekund som går. Det er en veldig politisk tekst, som snakker vår tid rett i møte. Dessverre kan man på mange måter si, for det er jo ganske trist for menneskene at et flere tusen år gammelt stykke kan være så dagsaktuelt.
Vi har på en måte kommet veldig langt og veldig kort på samme tid, vi mennesker. Det er skummelt og spennende på samme tid.

En fortelling om maktmisbruk
I stykket møter vi den unge Antigone som med et dypt og personlig mot setter sin tro og samvittighet foran statens lover. Etter en langvarig krig ønsker hun å gi sin bror en verdig grav, men kongen mener broren var en landsforræder uten menneskeverd, og vil derfor ikke gi ham en grav. Antigone har dårlige odds, men er urokkelig i sin kjærlighet til broren.

-Det er på mange måter en fortelling om hva som skjer når den som sitter med makten bedriver det som i praksis blir maktmisbruk. Avgjørelsene til den makthaveren motiveres av å ville ha mer makt, eller av frykt for å miste makt. Og det at noen faktisk tør å stå imot et veldig autoritært styresett.
Det høres kanskje kjedelig ut, men det er faktisk veldig spennende. Og det kommenterer jo veldig vår tid, og speiler dagens politiske klima, sier Øyen.

Øyen beskriver stykket som en diskusjon om hva som er moralsk riktig, om respekt for lover og regler. Men også de evige lovene, de som ikke nødvendigvis er skrevet ned.

-Det handler om lover og regler, og respekt for lover og regler, og respekt for de «evige lovene» som de kaller det i stykket, altså det moralske, det som er anstendig, å være et anstendig menneske.

Sannheten fortelles av barna
I «Antigone» fungerer det tradisjonelle greske koret som en fortolkende stemme i stykket. I Øyens oppsetning er koret erstattet av tre klokkeklare guttesopraner fra Edvard Griegs-guttekor.

-Jeg ser disse kor-tekstene som dikt, og de får en annen klang når de synges av en barnesopran. Det er noe med å få sannheten fortalt av de yngste. De tre guttesopranene representerer ikke bare koret, men også døden. En av dem spiller sønnen til Evrydike, en karakter i stykket. Det har vært et fantastisk samarbeid med guttekoret, og det tilfører forestillingen en unik dimensjon.

Fra teatersal til Bergen Kjøtt
Å sette opp «Antigone» på Bergen Kjøtt åpner opp for nye kunstneriske muligheter, forteller Øyen.

-Det er utrolig spennende å komme ut av teatret og inn i et nytt rom. Det er et ganske rått lokale, som jeg synes passer bra til en fortelling som utspiller seg på randen av en langvarig krig. Vi har assosiert rommet med et gravkammer, og delt det opp for å skape et lite kapell. Vi tenner lys og skaper en sakral stemning.

Han håper publikum vil gripe muligheten til å oppleve «Antigone» på en helt ny måte.

-Jeg håper folk blir med oss helt ut i Skuteviken og får en teateropplevelse som er annerledes enn det de er vant til i teatersalen.

En reise med «Antigone»
For Alan Lucien Øyen er dette bare starten på en lengre utforskning av stykket. Parallelt med DNS-produksjonen jobber han med en versjon for sitt eget internasjonale kompani, «Winter Guests», som skal ha premiere i Roma til sommeren.

-For meg er dette en sesong med «Antigone» med store bokstaver. Jeg jobber med en parallellproduksjon av stykket for mitt eget kompani. Det blir en helt annen versjon, med dansere og utøvere fra hele verden. For meg er dette begynnelsen på en lengre reise, som handler om å ivareta en tekst som jeg mener er svært viktig at vi lytter til, avslutter han.